Jente 16. Har et komplisert forhold til moren min

Hei!

Jeg skjønner at det er sårende for deg når moren din ikke gjør en innsats for å vise at hun er der for deg. Alle ungdommer trenger å føle seg sett, og føle at foreldrene deres bryr seg om dem, selv om de kanskje ikke viser dette behovet like godt som da de var yngre. En måte å vise at man bryr seg på er å bruke tid på hverandre, tid på å være sammen. Det høres ikke ut som at moren din har prioritert å bruke så mye tid på deg som det du har trengt. Det er leit at hun ikke har forstått hvor viktig hun fortsatt er for deg.

Jeg syns ikke du er utakknemlig når du forsøker å si ifra til moren din om hvordan du har opplevd å være deg i familien din. Jeg skulle ønske moren din lyttet til deg og klarte å ta til seg det du sa, uansett om hun har opplevd det annerledes. Hadde moren din lyttet til deg og vist en vilje til å forstå hvordan du har hatt og har det i familien, så ville det kanskje vært lettere for dere å finne ut av det fremover. Da ville du nok også følt deg mer sett. Nå fortsetter kanskje bare den dårlige samvittigheten?

Hvis du vil gi det et nytt forsøk så kan det være verdt det å ta en prat til med moren din. Da er det noen lure triks du kan gjøre:

1. Prat med moren din når dere er venner og ikke krangler fra før. Når det er rolig rundt dere og det er god tid. F.eks på kvelden, når dere kjører bil, eller går en tur. Det er lurt at praten er avtalt og at du f.eks sier: "mamma, jeg vil gjerne prate litt med deg om en sak som er vanskelig for meg, men viktig. Jeg vil at vi to skal få et litt bedre forhold og da trenger jeg å si noen ting til deg. Er det greit om du først bare hører på det jeg har å si uten å avbryte?" Da forbereder du henne på å være en god lytter, og det kan hjelpe.
2. Fortell deretter om f.eks hvordan det føltes for deg når mamma jobba mye da du var yngre. Du kan si at du vet hun trolig gjorde det fordi hun måtte, men at det uansett var vanskelig for deg og at du savna å ha tid med henne. Du kan også si at du skulle ønske hun viste mer forståelse når du prøver å fortelle hvordan du har følt deg, og at du blir såra når hun kaller deg utakknemlig.
3. Du kan i tillegg forsøkte å være litt nysgjerrig på hva moren din har tenkt om måten hun har vært mor på for deg. Kanskje får du vite noe du ikke visste fra før av, om hvordan hun har hatt det? Spør, vær åpen og forsøk å være rolig og forståelsesfull selv om du er uenig og blir opprørt.
4. Forsøk å kom med forslag til hva du tror kan løse problemene mellom deg og mamma. Ville det f.eks hjelpe om dere brukte mer tid sammen nå? Kan du ta initiativ til at dere gjør aktiviteter sammen som dere begge liker? Det er vanskeligere å krangle etter at man har gjort noe hyggelig sammen.

Hvis det ikke hjelper å prate på en slik måte heller kan det hende at det rette er at du flytter og bor mer hos faren din, slik du allerede har tenkt på. Det er bra at du kjenner etter hva du trenger for å ta vare på din egen psykiske helse. Når alt kommer til alt så er det bare du som lever ditt liv og du har selv ansvar for å gjøre det som er bra for deg. Derfor er det fint syns jeg, at du sier ifra og tør å ta valg basert på det du trenger.

Under svaret mitt har jeg lagt ved noen artikler som handler om hvordan man kan snakke med foreldre om vanskelige ting. Og en artikkel om det å ha to hjem og rettighetene man har til å bestemme selv hvor man vil bo. Les dem gjerne, da får du flere tips. Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no