Føler at foreldrene mine liker søsteren min bedre enn meg

Hei!

Dette høres vondt ut. Alle mennesker har behov for å bli sett og akseptert av sine nærmeste. Nå får ikke du den oppmerksomheten du trenger fra foreldrene dine, det er forståelig at du reagerer og blir lei deg.

Du skriver at de behandler søsteren din helt annerledes enn de behandler deg. Det kan føles skikkelig sårende og ikke minst urettferdig når man opplever noe slikt. Samtidig er det ganske vanlig at foreldre behandler søsken ulikt. Fordi, søsken er jo ulike. Ulike i alder, i temperament og i personlighet. Da er det lurt at de ikke får helt den samme behandlingen hele tiden, for de vil jo trenge ulike ting på ulik tid.

Men det er viktig likevel at foreldre klarer å vise alle barna sine at de er glad i dem. Nå høres det ut som at dine foreldre ikke helt klarer det med deg. Det høres ut som at de rett og slett ikke tar deg like mye på alvor, f.eks når det gjelder skader du får eller innsatsen du gjør hjemme. Da kan det kanskje føles som at de ikke bryr seg nok om deg, og det er jo ikke greit. Du fortjener å føle deg elsket og sett, akkurat som du er!

Du skriver at du ikke ønsker å snakke noe mer med foreldrene dine om situasjonen. Men kunne det være en ide om du snakket med søsteren din? En dag det er rolig og dere har litt tid alene, så hør litt med henne hvordan hun opplever situasjonen hjemme. Kanskje kan hun kjenne på noe lignende som deg? Kanskje hun får kjeft eller korreksjoner når du ikke ser eller hører det? Mye kan jo skje uten at du er der.

Dere har jo de samme foreldrene, det kan være en styrke i å dele den erfaringen. Kanskje er søsteren din også oppgitt over dem. Det kan faktisk tenkes at det med forskjellsbehandlingen er vanskelig for henne og selv om det ikke ser sånn ut fra ditt perspektiv. Bare ved å snakke med henne kan du få vite litt mer, og det kan hjelpe.

Jeg tenker at det er foreldrene deres som har et ansvar for å forsøke å endre tonen, slik at den ødeleggende formen for forskjellsbehandling dempes. Hvis dere to sier ifra sammen vil det være lettere.

Kanskje foreldrene dine ikke ser det samme som deg selv om du sier ifra sammen med søsteren din. De kan komme til å svare med at "nei, nå overdriver du, sånn er det jo ikke". Da har du lov til å svare at det faktisk er slik du opplever det, uansett om de er enige eller ei. Det kan føles godt for din egen selvfølelse å si noe tilbake i alle fall.

Du skriver at du har blitt sviktet av alle du har forsøkt å snakke med, også venner. Det er leit! Du har ikke blitt forstått eller støttet slik du har trengt, da er det ikke rart at du noen ganger kan kjenne at følelsene dine ikke betyr noe. Men det gjør de! Dine følelser er like viktige som alle andres. Så ikke gi opp å fortelle til andre du bryr deg om, hvordan du har det.

Selv om du har snakket med mange - er det noen du er trygg på som du ikke har snakket med? F.eks en besteforelder, tante/onkel, en annen venn, eller en annen voksen som pleier å bry seg om deg? Fortell gjerne til en av de du har rundt deg som du ennå ikke har snakket med. Og vær så mye du kan med de menneskene som gjør deg glad og som får deg til å føle deg vel. Jeg håper du har noen av de også i livet ditt<3

Videre vil jeg anbefale deg å oppsøke nye miljøer eller steder som kan være bare dine. Tenk etter om det er noe du ikke har gjort før av fritidsaktiviteter f.eks, som kunne være spennende å sjekke ut. Hvis du oppsøker et helt nytt miljø så kanskje du vil møte ennå noen nye mennesker du vil være sammen med, og som vil være sammen med deg og som ser deg for den du er. Det kan også hjelpe deg nå.

Jeg håper dette ga deg noen svar og innspill til hva du kan gjøre. Under svaret mitt har jeg lagt ved to artikler: en om å ikke kjenne seg inkludert i sin egen familie, og en om det å ha det vanskelig med søsken. Tipsene derfra kan du få nytte av tror jeg. Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no