Foreldre bryr seg mer om lillesøster enn meg. Jente 17

Hei!

Alle mennesker har behov for å bli sett og akseptert av sine nærmeste. Du har ikke fått den oppmerksomheten du trenger fra foreldrene dine, da er det ikke rart at du reagerer.

Du skriver at de behandler lillesøsteren din annerledes enn de behandler deg. De følger mer med på hennes aktiviteter og de snakker mer med henne enn med deg. Du kan se hvordan de passer på at hun har det bra, skriver du, og så opplever ikke du at de passet på deg på samme måte da du trengte det. Det må ha føltes skikkelig sårende og ikke minst urettferdig.

Jeg lurer på om det kan være sånn, at dine foreldre fikk en skikkelig oppvekker da de innså hvor vanskelig du hadde det og at de ikke hadde skjønt det før læreren sa ifra på utviklingssamtale. At de fikk en lærepenge, på en måte. Og det de lærte da, bruker de på søsteren din nå. Litt som at de tenker: "den feilen skal vi ikke gjøre to ganger". Så kanskje har foreldrene dine nå skjønt at de må gi barna sine mer oppmerksomhet og være mer "på" enn det de har vært tidligere, og dette nyter søsteren din godt av. Tror du noe slikt kan være forklaringen? Eller tror du at det er andre ting? Søsken behandles ofte ulikt fordi de er ulike i alder, i temperament og i personlighet. Da er det jo også lurt at de ikke får helt den samme behandlingen hele tiden, for de vil jo trenge ulike ting på ulik tid.

Men det er viktig likevel at foreldre klarer å vise alle barna sine at de er glad i dem. Du fortjener å føle deg elsket og du fortjener oppmerksomhet selv om du er eldst og selv om du viser at du er selvstendig. Det er fint at foreldrene dine tenker det om deg, men det betyr ikke at de dermed skal slutte å bry seg. Jeg skulle ønske de kunne forstå at det ene ikke utelukker det andre.

Jeg leser at du ikke syns det hjelper å snakke med foreldrene dine. Kanskje er det sånn at når du sier ifra at du føler du ikke får like mye oppmerksomhet, så svarer de med noe sånt som: "nei, nå overdriver du, sånn er det jo ikke". Da har du lov til å svare at det faktisk er slik du opplever det, uansett om de er enige eller ei. Det kan føles godt for din egen selvfølelse å si noe tilbake i alle fall.

Videre kan du forsøke å sette ord på det du vil ha mer av, fremfor det du er misfornøyd med. Da er det gjerne lettere at foreldre hører. F.eks kan du si: "jeg blir glad når dere spør hvordan dagen min har vært og hvordan jeg har det. Jeg trenger også å bli kjørt noen ganger, og det betyr noe for meg at dere husker viktige ting i livet mitt". Da fokuserer du på det du vil ha mer av og det er ofte lettere for foreldre å gjøre noe med enn om de får kritikk. Er det vanskelig å si dette, så skriv det ned i et brev eller i en sms. For noen blir det lettere sånn.

Hvis foreldrene dine likevel fortsetter med den samme holdningen så tenk etter om det finnes noen andre for deg å snakke litt med. F.eks en besteforelder, tante/onkel, en venn, eller en annen voksen som pleier å bry seg om deg? Fortell gjerne til en av de du har rundt deg som du stoler på. Det kan være godt å få lettet hjertet sitt litt og bli sett - det må jo ikke være foreldre alltid heller. Og vær så mye du kan med de menneskene som gjør deg glad og som får deg til å føle deg vel. Jeg håper du har noen av de også i livet ditt<3

Jeg håper dette ga deg noen svar og innspill til hva du kan gjøre. Under svaret mitt har jeg lagt ved to artikler: en om å ikke kjenne seg inkludert i sin egen familie, og en om det å ha det vanskelig med søsken. Tipsene derfra kan du få nytte av tror jeg. Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no