Føler at foreldrene mine har glemt meg. De ser bare min syke søster.

Jente, 17

Hei. Min søster har ME og eg føler foreldrene min har helt glemt ud meg. Og eg sliter med noen ting selv men føler ikke for å fortelle det til de si de synes det er stress nok som det er med henne. Har vert sånn i 2-3år. Føler ikke meg ønsket liksom. Og for eksempel nå i helgen (nå er det søndags kveld). Alle har vert hjemme hele tiden å eg var ute lørdag og fredags kveld. Tror eg har snakt med foreldrene mine 10min til sammen siden de kun sitter med min søter og ser serie som hun ikke skal føle seg alene. Eg har mye jeg ville fortalt dem om helga mi men de er alltid opptatt med henne og blir litt feil å bryte av serien for å si noe som ikke er viktig. Har det aldri bra med meg selv hjemme lenger så prøver reise ut på mest mulig. Når jeg kommer hjem fra skole eller andre ting er det ingen så vil høre hva jeg har gjort eller noen ting. Har dere noen tips til å få det bedre?

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei!

Det er ikke rart at du reagerer på dette!

Det må føles vondt og kanskje også leit og frustrerende å bli behandlet slik.

Du har jo også behov for kontakt og oppmerksomhet fra foreldrene dine.

Foreldre skal passe på å gi alle søsken oppmerksomhet. Det er heller ikke rart at de er mye sammen med din søster når hun har ME og ikke orker å være ute slik som deg. Allikevel skal de også følge opp deg.

Foreldre med barn som har ekstra behov kan ofte bli veldig bekymret og involvert i dette barnet. Da skjer det også ofte at de "glemmer" andre søsken. Det kan godt være at de ikke helt skjønner hvordan du har det og kan bli overrasket over at du har det slik du beskriver. Derfor er det viktig at du gjør dem oppmerksomme på dette.

Jeg legger ved en fin artikkel under svaret mitt der det blir beskrevet hvordan du kan snakke med foreldrene dine på en god måte.

Det som er viktig hvis du vil snakke med dem, er at du tar samtalen en dag det er god stemning og når de er alene og har god tid.

Det er også viktig at du forteller dem hvordan du har det uten å kritisere eller klandre dem. Da er det mindre sjanse for at de går i forsvar og benekter det du sier.

Det kan lyde slik: "Mamma og pappa jeg vil gjerne snakke med dere om noe jeg går og tenker på. Jeg vet at min søster har det vanskelig og at dere er bekymret for henne. Det er forståelig. Jeg føler at jeg blir veldig alene her hjemme og savner at dere også ser meg og spør hvordan jeg har det."

Dette er bare et eksempel, du velger selv hvordan du vil si det.

Jeg tror og håper at de vil lytte til deg. Hvis de benekter, kan du svare at det allikevel er slik du opplever dette. Det kan de ikke si i mot.

Du kan gjerne skrive ned det du vil si på forhånd. Mange liker å gjøre det, slik at de er godt forberedt og får det klart for seg hva de føler og hva de vil si.

Jeg legger ved noen artikler under svaret mitt du kan de på.

Jeg ønsker deg masse lykke til:)

Vennlig hilsen

familieterapeuten

Besvart: 1.5.2024