Jeg orker ikke leve...

Hei!

Takk for at du kan si til oss hvordan du har det. Jeg forstår at du kan føle deg litt ensom selv om du har venner og at det er sårt at bestevennen din har fått seg nye venner.

Når vi ikke har det bra så er det ikke unormalt at man kan få tanker om at man ikke orker å leve. Vi forstår slike tanker som et symptom på at man har det strevsomt og at tankene kan bety at man vil at det som er strevsomt skal bli borte. Tankene trenger ikke bety at man faktisk vil dø.

Du sier du ikke har noen ordentlige venner men at du har mange som du ikke er så trygg på og når du ikke er trygg så kan du bli litt sjenert. Det er ikke så uvanlig og det er jeg helt sikker på at er mange som kan kjenne seg igjen i. De som kjenner deg veldig godt vet at du ikke er sjenert.

Jeg vil jo tro at det er sårt for deg at bestevennen din har fått seg nye venner. Det at man vokser litt fra hverandre trenger ikke bety at man ikke skal være venner lenger – det kan være slik at er litt sammen med andre og at man finner tilbake til hverandre igjen Det er vondt å ikke bli inkludert og da kan man begynne og tenke mye på det som skjer. Hvordan ville det være for deg å si til bestevennen din at du savner henne? At du kan spørre om hun vil finne på noe med deg også?

Mitt beste råd til deg er at du snakker med noen om det du sier til oss. Noen ganger er det godt å snakke med noen som kan lytte og hjelpe oss og sortere i det vi tenker på. Det kan hjelpe oss til å forstå oss selv bedre.

Har du noen du kan prate med? Kan du snakke med foreldrene dine? Eller noen av vennene dine? Selv om det kan være utfordrende å snakke med andre om hvordan vi har det så kan det også være godt å dele tankene sine med noen. Jeg vet at du syns det er vanskelig og at det stopper litt opp men kanskje det er en du kan snakke litt mer med?

Jeg vil også anbefale deg å be om samtale hos helsesykepleier på skolen din. Der kan du si det du sier til oss.

Jeg legger også ved noen artikler til deg som kan være til hjelp for deg å lese.

Ønsker deg alt godt og at du får det bedre snart.

Hilsen psykiatrisk sykepleier