Er det mitt ansvar å være psykolog for min deprimerte mor?

Jente, 16

Hei, mammaen min sliter med depresjon og har gjort det i ca. 2 år, men hun blir bedre. Også lurte jeg på om dette kan på virke meg mentalt? Jeg og mammaen min er veldig nære, og jeg bor mest sammen med mamma og stefaren min. Men siden vi er så bære så deler hun veldig mye av de negative tankene hennes med meg og gråter mye foran meg. Også før så prøvde jeg å være så støttende som mulig. Men hun sier at jeg er så klok og spør om råd, men nå så blir jeg bare irritert og sint og vet ikke hvordan jeg skal reagere. Også får jeg dårlig samvittighet og føler meg som verdens verste menneske, er jeg det? Fordi jeg vet jo at hun ikke egentlig kan noe for det. Jeg vet ikke hvem jeg kan snakke med om dette og hvordan jeg kan si det til mamma. Og jeg tror dette påvirker meg negativt, eller jeg vet ikke om det er sånn det funker. Men hun viser på en måte at det er greit for meg å si negative ting om meg selv. Og jeg vil jo ikke det. Men det er vel ikke mitt ansvar å være «psykologen» hennes?

Svar

Kjære deg

At moren din strever psykisk med depresjon over lang tid, kan oppleves svært belastende for deg og påvirke din egen psykiske helse.

Vanlige reaksjoner hos barn som opplever psykisk lidelse hos foreldre er:

engstelse.
frykt.
irritabilitet og sinne.
konsentrasjons- og hukommelsesproblemer.
søvnproblemer.
skyld og skamfølelse.

Det er en god egenskap at du viser moren din omsorg og at du forsøker å støtte henne. Men du kan ikke være psykologen hennes, eller være den som har ansvar for å hjelpe henne.

Dine reaksjoner slik du beskriver dem, er helt normale. Spesielt da du er i en situasjon hvor du kanskje ønsker å hjelpe, men ikke opplever at det gir noen bedring hos moren din.

Jeg støtter deg i at det ikke er greit at du sier negative ting om deg selv, og at det virker som om situasjonen påvirker deg negativt.

Jeg vil anbefale deg å oppsøke noen å snakke med, slik at du kan få hjelp til å håndtere dette på en bedre måte for deg selv.

Dersom moren din går i behandling, kan det være aktuelt for deg å få snakke med hennes behandler. Men oppsøk gjerne noen å snakke med for egen del.

For din del er det viktig med åpenhet om det som skjer i familien din, og med din relasjon til moren din. Det gjør det lettere for deg å vite hvordan du kan forholde deg til situasjonen.

Det er viktig at du ivaretar egne interesser og er med dine venner, og at du gjør dette med god samvittighet.

Aktuelle steder for deg å søke hjelp, er helsestasjon for ungdom HFU, fastlege som kan vurdere andre muligheter eller du kan kontakte familievernet. Familievernet kan hjelpe deg, og eventuelt familien din med å snakke sammen om hvordan dere kan ivareta hverandre på gode måter som gjør det trygt for alle.

Ønsker deg alt godt.
Vennlig hilsen psykiatrisk sykepleier for ung.no

Besvart: 16.2.2025