Alle har hatt det verre enn meg, hater at jeg ikke er mer takknemlig o.l.

Hei du!

For det første så høres det ut som at du er veldig streng med deg selv. Det er det som slår meg først. Det kan godt hende at du har det vanskelig i selvfølelsen din - altså i relasjonen du har til deg selv. Dersom man har det vanskelig i selvfølelsen kan det være vanskelig å møte seg selv på en god måte når man har vanskelige tanker og følelser. Man kan også bli overdrevent streng med seg selv (slik som jeg leser at du kanskje er?).

Det kan høres ut som at du nesten er hånlig og ser ned på deg selv for å ha det vanskelig fordi andre potensielt har det verre. Det er slitsomt å ha det sånn. Det er også veldig menneskelig og vanlig å forsøke å tenke at "andre har det verre enn meg så jeg burde være takknemlig" og lignende. Det er tungt å ha slike "burde"-tanker ettersom det fort kan føre til at man ikke gir seg selv rom til at det er lov til å både være lei seg, trist, fortvilet, sint og deprimert selv om det alltid vil finnes noen som har det verre på en eller annen måte.

Det er en viktig og krevende øvelse å lære seg selv å behandle seg selv likt som man behandler andre. Og da understreker jeg at jeg ikke skriver at man skal ha rett til mer enn andre - men det samme. Mange kan forveksle det å ha selvmedfølelse med det å være selvmedlidende (altså det å synes veldig synd på seg selv i en urimelig grad slik at det blir mer "sutrete"). Det å ha selvmedfølelse er noe helt annet og handler i bunn og grunn om å møte seg selv med omsorg, respekt og varme slik man gjerne ville møtt noen andre man er glad i dersom de hadde det vanskelig. Det er ikke sannsynlig at vi/du hadde møtt en god venn eller familiemedlem med at "nå må du bare ta deg sammen/skjerpe deg" dersom de kjente på de vanskelige følelsene som du gjør nå.

Jeg vet ikke hva det er som får deg til å kalle deg selv for selvhøytidelig og arrogant drittsekk. Det høres ut som at du har det vanskelig med at andre du kjenner har opplevd vanskelige ting som du har vært skånet for. Det er ikke din feil og det er heller ikke din feil at andre har opplevd vanskelige ting. Dessverre er det sånn at livet mange ganger er veldig urettferdig og noen mennesker får mye prøvelser sendt "sin vei" uten at det finnes noe logikk eller mening med det. Jeg tenker også at gjennom et langt liv så er det klart at det er noen som opplever mer enn andre men i det lange løp har det en tendens til å jevne seg ut med både sorger og gleder gjennom et liv. Det er derfor lurt å øve seg på å å både tåle smerte, lidelse, sorger, gleder og oppturer i eget og andres liv. Dette gjør man blant annet gjennom å både tørre å spørre hvordan andre egentlig har det og også å tørre å fortelle om hvordan man selv egentlig har det.

Kanskje vil du kunne ha nytte av å snakke med noen andre enn venner/familie og da kan f.eks helsesykepleier være et godt sted å starte. Du skal ikke måtte bære på vanskelige følelser, vond selvfølelse og selvmordstanker alene. Du kan også chatte/snakke med voksne som ønsker å lytte på Kors på halsen.

Det som hjelper når man har det vanskelig i selvfølelsen er å være sammen med andre man er glad i og stoler på. Det er også lurt å øve seg på å kunne støtte seg selv og møte seg selv med omsorg som om man skulle gjort det med en god venn/familiemedlem. Det er også lurt å øve seg på å sette grenser/si nei til ting man ikke vil og å gi uttrykk for hva man har behov for. Det kan være sårbart og vanskelig i starten men det vil på sikt være bra både for den det gjelder (som i større grad kan få mer av det den trenger) og for de som er rundt den det gjelder (fordi de da i større grad kan hjelpe og støtte og gi omsorg til den som ber om/trenger det).

Jeg ønsker deg alt godt. Håper at du kjenner deg litt lettere snart. Du er verdifull og god nok som du er og dine tanker og følelser er like valide/viktige som alle andre sine.

Med vennlig hilsen psykologspesialist