Føler jeg har vokst fra min barndomsvenninne, hva skal jeg gjøre?

Hei.

Så heldig denne jenta er, som har en så god og omsorgsfull venn som deg, men jeg forstår ditt dilemma om du opplever henne på den måten som du beskriver. Samtidig som du kjenner på både en omsorg, irritasjon og flauhet. Dette er ikke lett for deg.

Jeg synes det høres trist ut at du oppfatter at andre mener at du er "retard" fordi du er sammen med din venninne. Er du helt sikker på det? Det kan jo også hende at noen synes du er raus og modig som velger å være venn med en som er litt annerledes? For jeg tenker nok at ditt vennskap er viktig for henne.

Og jeg synes det er bra at du har forsøkt å snakke med henne om de tingene som gjør at vennskapet blir vanskelig. Men jeg forstår at det er litt utfordrende om du opplever at hun ikke tar hintet. Hva med å ta henne med til helsesykepleier på skolen og ta en prat sammen? Kanskje hun da forstår ting litt bedre?

Og ta en prat med kontaktlæreren din og forklar dilemmaet ditt. Be om litt hjelp, slik at også noen av de andre i klassen eller på skolen tar litt ansvar for å være venn med både deg og denne jenta. Både hun og du trenger gode venner og vi trenger at andre er rause og respekterer at noe er litt annerledes og kanskje litt rare? Det hadde jo vært kjedelig om vi alle var like og hadde lik humor?

Men vennskap kommer og går. Noen varer hele livet, andre bare i deler av livet. Og vi vokser fra hverandre, utvikles i forskjellige retninger og får forskjellige interesser. Det er ikke uvanlig at en får nye venner når en begynner på en ny skole eller flytter til et nytt sted. Og det er lurt å ha flere venner en kan velge å være sammen med.

Og ta gjerne en prat alene med helsesykepleier om de tanker og dilemma som du strever med og få litt råd og hjelp. Det hjelper å snakke med noen når en synes livet er utfordrende.

Jeg håper dette var til hjelp for deg og ønsker deg alt godt.

Vennlig hilsen helsesykepleier, Ung.no