Liker en fiktiv figur og blir lei meg fordi vi ikke kan være sammen.

Hei og takk for at du skriver til oss.

Det å ha følelser for en fiktiv figur er ganske vanlig i puberteten. Følelser svinger og man kan oppleve seg selv som både glad og deprimert. Det har selvsagt en effekt på livet, det har alle følelser. Hvis du får oppfølging for din depresjon, tenker jeg at dette med de andre følelsene bare kan få gå over av seg selv. Du vil bli mer opptatt av ekte mennesker etterhvert og ikke få disse følelsene for figurer når du blir litt eldre.

Å leve med en fantasi kan jo også brukes til noe positivt, nemlig at du kan drømme deg litt bort, se for deg noe hyggelig, og bli mindre nedstemt av det. Så er det jo en viktig balanse å være sosial med andre, kjenne litt etter hva interessen din for andre er, hva som gjør deg trygg og glad. Kanskje kan du finne en ny interesse nå i høst, en aktivitet med noe annet som får tankene litt bort fra det som er vanskelig.

Legger ved en artikkel om det.

Håper du kan snakke med noen du stoler på dersom det blir for vanskelig. For eksempel helsesykepleier på skolen. Det er ikke flaut, helsesykepleier vet at dette er vanlig.

Ønsker deg alt godt!

Med vennlig hilsen helsesykepleier i samarbeid med Ung.no.