Jeg er på rommet heletiden, foreldrene mine er bekymret for meg!

Hei,

Takk for at du skriver til ung.no.

Det høres ut som du går og bærer på mye inni deg, og det er helt forståelig at det føles både forvirrende og tungt når du ikke vet helt hvorfor ting er som de er.

Det er ikke noe "feil" med deg fordi du trekker deg unna eller blir irritert. Mange opplever noe lignende, spesielt i oppveksten – det skjer mye inni kroppen og hodet som kan være vanskelig å sette ord på. Det kan handle om følelser som er blitt liggende uforstått over tid, ting som har skjedd (store eller små), eller bare en måte hjernen og kroppen prøver å beskytte deg på når ting blir overveldende.

Det at du har vært mye på rommet siden du var rundt 8 år, og at du har brukt skjerm mye, kan være en slags «flukt» eller trygghet. Skjermer kan gi deg kontroll og forutsigbarhet, noe det kanskje manglet ellers? Du sier du ikke vet hvorfor du stenger deg inne, men det kan ofte være en måte å unngå noe vanskelig – ikke fordi du er lat eller usosial, men fordi det føles enklere enn å være i rom med andre når man ikke helt forstår følelsene sine, eller føler at man ikke passer inn.

Følelsen av irritasjon uten "grunn" kan ofte handle om noe som ligger dypere. Kanskje du føler du må beskytte deg selv, kanskje det handler om urettferdighet du har kjent på før, eller at du er sliten og frustrert inni deg og ikke vet hvor du skal «plassere» det. Søsteren din er nær, og da kan det bli hun som får det – selv om du vet det ikke er rettferdig. Det at du angrer etterpå viser at du bryr deg, og at du ikke vil være sånn. Det betyr noe.

Du sier det føles rart når foreldrene dine sier at de er glade i deg, og det gir mening. Hvis det ikke har vært vanlig hjemme å si sånt, eller å snakke om følelser, så kan det føles nesten kunstig eller uvant når det plutselig blir sagt. Du er ikke alene om å ha det sånn. Mange familier snakker lite om kjærlighet og følelser, og da kan det føles fremmed når det først kommer – selv om du kanskje lengter etter det, innerst inne.

Du trenger ikke ha alle svarene. Men du fortjener å ha det bedre med deg selv og familien din. Her er noen små steg du kan vurdere:

Snakk med noen – kanskje helsesykepleier på skolen, en lærer du stoler på, eller psykolog (om du har mulighet). Det kan være utrolig godt å bare få snakke uten å måtte forklare alt perfekt.

Skriv ned følelsene dine – som du gjorde her. Det hjelper å se ting på papir. Det kan hjelpe deg å forstå mer etter hvert.

Fortell foreldrene dine litt – kanskje ikke alt, men bare si: "Jeg vet dere er bekymret. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg isolerer meg, men det er ikke bare pga skjermen. Jeg føler meg ofte rar og vet ikke hvorfor." Det kan åpne opp for mer støtte.

Vær tålmodig med deg selv – du trenger ikke fikse alt med én gang. Bare det at du tenker på dette og ønsker å forstå deg selv, betyr mye. Det er et modig steg.

Håper det ordner seg.

Ønsker deg masse lykke til og alt godt!

Vennlig hilsen

helsesykepleier