Jeg føler meg bare sint. Kan det være fordi det er uro i familien?

Jeg har et problem. Jeg er føler meg sint hele tiden og jeg vet ikke helt på hva. Jeg er bare drit lei av skole og vil egt vare flytte fra familie. Jeg har det bra på skola men synes det er kjdelig og vanskelig med prøver. Hjemme er det komplisert mamma og pappa er skilt og har fått nye familier og begge familiene har problemer. Pappa betaler aldri får ting jeg trenger sånn som sokker og jeg er nødt til å bruke pengene mine hele tiden. Han har hadd 3 forhold på 2 år så jeg er vant til det kommer folk inn å ut av livet mitt. Moren min er sammen med en som ikke hjelper hun med noe ikke mat, renhold eller regninger. Han snakker ofte stygt om meg til moren min å moren min bruker p tvinge meg til å gjemme snus boksen får mannen hennes. Begge foreldrene mine er ofte full og de krangler og har gjort veldig mye domt mot meg. Som sagt så har jeg et problem alle i klassen går rundt å sir at jeg har sinne problemer og jeg lurer på om det er pg alt det andre jeg har skrevet.jegfølermegbaresint

Hei,

og takk for at du skriver til oss, og beskriver en situasjon som er ganske sammensatt - og vond. Du forteller at du har lite motivasjon på skolen, og at flere i klassen forteller deg at du har sinneproblemer.

Vel, ifølge deg selv har du jo sinneproblemer. Og jeg tror du er inne på noe - når det er tøft hjemme, og du opplever å ikke bli prioritert eller ivaretatt godt nok kan sinne bygge seg opp.
Du beskriver en hjemmesituasjon hvor både mamma og pappa har større fokus på seg selv, sin egen "lykke". Du forteller også at begge foreldrene dine ofte er fulle og krangler mye. Det kan umulig være lykke for dem - og det er garantert det motsatte av lykke for deg.

Jeg har forståelse for at du blir sint, og jeg merker at det er bra at du får satt ord på det.

Det finnes hjelp å få. Steg 1 er å si ifra - og det har du nå gjort. Steg 2 er å få hjelp av en trygg voksen, en du stoler på, og som vil deg vel. Sånn som du beskriver din situasjon er denne trygge voksne hverken mamma eller pappa.

Ta gjerne kontakt med Alarmtelefonen for barn og unge. Vi vil lytte, hjelpe deg å sortere tanker, men også prøve å finne ut hva steg 3 kan være for deg. Det bør være noe du har tro på, noe som er gjennomførbart, og noe du opplever kan gi suksess - kanskje ikke over natten, men noe som kan gi deg håp.

Steg 3 kan være at dere får et møte på familievernkontoret, men det kan også være at barneverntjenesten involvereres. Kanskje et familiesenter kan hjelpe, men det er også mulig at du trenger noen å prate med for å bli mindre sint. Dette kan være helsesykepleier på skolen, men det kan også være en behandler - f eks på sykehuset.

Det er ingen tvil om hvem som ansvaret her; dine foreldre er voksne, og de er foreldre. Dersom de selv har opplevd så mye at de ikke klarer å se sin egen rolle som foreldre/omsorgsgivere/ivaretakere bør også de få hjelp. Du fortjener bedre omsorg enn du beskriver, og kanskje er foreldrene dine istand til å gi deg det du trenger - forutsatt at de selv får hjelp og veiledning. Kanskje de skulle ønske de klarte å vise deg den kjærligheten de ikke evner å gi deg i dag. Du fortjener å kjenne deg elsket.

Steg 4 kan handle om å involvere skolen; og legge til rette for at du får hjelp med de fagene eller situasjonene du strever med. Kanskje kan det også være lurt å tematisere det du tenker på. Drøft gjerne med lærerne, og snakk om hvordan de andre elevene kan forstå deg bedre, være der for deg, og ikke gi deg tilleggsfrustrasjon ved å gi deg merkelapper. Steg 4 bør gi deg en opplevelse av en lysere hverdag, at skuldrene senkes, og at du kan kjenne at du er verdifull uten å stadig erfare at de som betyr mest for deg glipper i sine roller.

Ta gjerne kontakt med Alarmtelefonen for barn og unge, du kan ringe, chatte eller sende sms. Ung.no har også en oversikt over tjenester som tilbyr samtale. Jeg har også lagt ved noen artikler jeg tror kan være verdifulle for deg å lese.

Husk, du har allerede tatt det første steget. Vi heier på deg, og ønsker - for din del at du fortsetter.

Hilsen Alarmtelefonen for barn og unge (116 111) i samarbeid med ung.no

Du kan kontakte oss anonymt, hele døgnet