Hvorfor tillater jeg ikke meg selv å være glad i mamma? Jente 19

Hei!

Det første jeg vil si til deg, er at det er helt normalt å kjenne på irritasjon og sinne mot foreldrene sine når man er ungdom/ung voksen. Det er en del av en naturlig utvikling mot det å skulle flytte hjemmefra og klare seg mer på egenhånd.

Jeg kan se at du er 19 år. Nå vet jeg ikke om du fortsatt bor hjemme? Hvis du gjør det, så lever du jo med moren din tett på deg, tross i at du begynner å bli voksen. Kanskje det er litt vanskelig? For jo eldre du blir, jo mer orienterer du deg ut mot venner og mot livet utenfor familien. Det at du irriterer deg mer over moren din og kanskje dermed trekker deg mer vekk fra henne, gjør deg klar til å ha et selvstendig liv. Da er det på en måte litt lurt at du ikke er alt for knytta til henne.

Dette betyr ikke at moren din og du bør bryte kontakt eller slutte å være sammen. Men det er akkurat som at man først må få litt avstand før man kan re-etablere den gode og nære kontakten igjen som mor/datter.

Hvis du kjenner på dårlig samvittighet for sinnet og irritasjonen din så kan det hjelpe om du sier til deg selv at det er normale reaksjoner på en overgang i livet, og at det er helt OK. Spørsmålet er heller hva du sier og gjør mot mamma når du kjenner på de følelsene. Det er ikke noe vits i å f.eks være frekk og si dumme ting til henne selv om du blir irritert.

Det lureste er å forsøke å være ærlig og fortelle litt om de følelsene du har. De fleste foreldre har hatt det akkurat slik selv da de var unge, og det er stor sannsynlighet at de vil forstå.

Hvis du vil snakke med henne, så finn en passende anledning der dere har det greit og der det er ro rundt dere og god tid. F.eks kan dere snakke på kvelden, når dere har falt litt til ro. Evt kan dere gå en tur, eller du kan snakke med henne imens dere kjører bil. Si til mamma at du vil snakke om noe som er litt vanskelig for deg, og at du vil hun skal lytte til deg uten å avbryte.

Si at du opplever å bli mye irritert på henne om dagen og at du da får følelser som er vanskelige for deg å ha, som at du blir lett sint og irritert. Det er modig av deg å forsøke å snakke om dette, for da må du fortelle noe som er litt vanskelig om deg selv. Jo mer du kan si om dine følelser uten å klage direkte på mamma, jo bedre er det.

Du kan også forklare mamma at akkurat nå er du ikke så glad i å være nær henne eller snakke masse med henne, men at det ikke betyr at du ikke syns hun er en god person og at du innerst inne er glad i henne. Jeg tipper, at hvis mamma får høre hvordan du tenker og føler så vil hun forstå. Og det vil roe ned de vanskelige følelsene og tankene du kan få for henne. 

Husk at det også kan hjelpe å bare gå litt vekk, enten ut eller på rommet ditt, om du kjenner irritasjonen komme. Hvis du gjør litt andre ting - er med venner eller driver med en aktivitet du liker, så blir du kanskje i godt humør og får litt overskudd. Og da vil du nok være litt mindre irritert når du snakker med mamma igjen senere.

Det at du skriver inn hit og det at du har reflektert over hvordan tankene dine påvirker forholdet mellom deg og mamma, får meg til å tenke at du ønsker et bedre forhold til henne. Dette er jo egentlig veldig fint. Husk på at dette er det du vil få til, om du førsøker å snakke med henne.

Jeg håper dette ga svarene du trengte. Lykke til:)

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no