Er så utrolig lei av foreldrene mine, særlig mamma. Jente 15

Hei!

Det høres slitsomt ut for deg å være hjemme med mamma og pappa når du har det sånn som du forteller om her. Jeg kan forstå at du har lyst til å flytte ut! Og det kan du jo også, om ikke lenge. Det går til og med an å velge å gå på en videregående skole et stykke hjemmefra, eller dra på utveksling, slik at du kan flytte allerede som 16-åring. Greit å vite. Les mer her og her i så fall, om det skulle bli aktuelt for deg.

Men uansett, vil jeg si at du beskriver en tilstand som er helt normal. Det er mange ungdommer som skriver inn til oss med lignende opplevelse av foreldrene sine som deg. Forholdet mellom foreldre og barn blir nesten alltid vanskelig når barna blir ungdommer. Og så roer deg seg gjerne, og blir bedre igjen når barna blir eldre og mer modne, kanskje etter at de faktisk har flytta ut og fått familien litt på avstand.

Men nå er du altså midt oppi det. Og du kjenner at du hater alt ved foreldrene dine, særlig mamma. Det er som sagt ganske naturlig, for i puberteten er det vanlig å begynne å like familien sin mindre enn man gjorde da man var yngre. Det er rett og slett litt smart, for det er starten på å løsrive seg og å etter hvert ha et ønske om å være mer med andre folk og å flytte hjemmefra. Hvis du var like nære, og likte moren din like godt nå som da du var f.eks syv år så ville du kanskje aldri flyttet fra henne? Og det er det jo meningen at du skal!

Men når man har det sånn som du har det for tiden så er det viktig at foreldrene dine skjønner hva som skjer og viser en viss forståelse. Og at de skjønner at det ikke er vondt ment når du viser at du ikke liker dem eller blir sur på dem, men bare en del av det å komme i puberteten. Skjønner de det, kan det bli mindre krangling.

Kanskje vil det hjelpe om du klarer å fortelle mamma litt hva som foregår oppe i hodet ditt for tiden? Da får hun sjansen til å skjønne mer av hvordan det er å være deg nå. Forsøk å prate med henne om de følelsene du har en gang dere er venner fra før av og det er rolig og god tid. Kanskje kan pappa også være med på samtalen, hvis det føles lettere? Du kan bare si noe så enkelt som at du merker at du er mer irritert på dem nå for tiden, at små ting irriterer utrolig mye og du kan ikke noe for det. Si at det kan hjelpe for deg å få være mer i fred, og at de ikke maser så mye på deg. Hvis du klarer så si gjerne at du ikke mener vondt men at det bare er sånn det er for deg om dagen, når du er midt i ungdomstiden din.

Noen ganger hjelper det også å finne ut hva slags tanker som kommer til deg rett før hatet/irritasjonen kommer, mot særlig mamma. Er det f.eks tanker som "mamma bare maser", eller "mamma er så ekkel, hun prøver bare å irritere meg"? Andre ting? Tenk på alle mulige tanker som kan trigge det at du blir så irritert.

Når du blir litt kjent med hva som skjer når du får dårlige følelser for henne, så kan du finne ut om det du reagerer på er "verdt" å bli sur for sånn at hun ser og hører det. Eller om du kan finne noen andre måter å deale med situasjonen på. Husk at det også går an å bare puste rolig inn og ut og gå vekk, uten å si noe særlig. Det er en måte å beskytte seg selv og andre på. Du kan gå på rommet ditt, eller gå helt ut og gjøre noe annet. Være med venner, drive med en aktivitet du liker. Så kan du heller snakke med foreldrene dine senere når ting har roet seg, dersom det er noe du må få spurt om eller sagt.

Det kan i tillegg være lurt å huske tilbake på de gangene du kjente at du ble skikkelig irritert og kjente på hat, men greide å roe det ned så det ikke tok overhånd. Kanskje du hadde noen knep du brukte da, som du kan bruke mer?

Til slutt er et tips at det faktisk kan hjelpe om du en sjelden gang tar initiativ til å gjøre noe hyggelig sammen med mamma, bare dere to. Eller at også pappa er med. Gjerne utenfor husets fire vegger. Er det en aktivitet dere kunne gjort sammen som ikke vil fått deg irritert? Gått og handlet sammen, dratt på kafe, gått på kino eller gjort noe fysisk aktivt? Det trenger ikke være noe flott og stort, bare en liten ting kan hjelpe. Da får dere gode opplevelser sammen og det blir litt vanskeligere å være like irritert på hverandre etterpå, for da har dere delt en fin erfaring.

Dette var mine innspill. Jeg håper det var til hjelp. Under svaret mitt har jeg lagt ved noen artikler om det å være i puberteten og hva som er vanlig. Og jeg har lagt ved artikkel om hvordan man kan prate med foreldre om vanskelige ting. Jeg anbefaler deg å lese dem, da vil du få flere tips. Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no