Jeg og kjæresten har fått barn. Når vi krangler, klorer jeg meg på armene

Hei!

Når jeg leser dine ord forstår jeg godt at du har det vanskelig. Du er en ung mor med en vond erfaring fra tidligere forhold. Og nå står du midt i en konflikt med den nye kjæresten din. Det er bra og viktig at du tar denne situasjonen på alvor og vil forstå og finne veien videre.

Dere har fått barn men kjæresten din vil bare ut og drikke. Når man er ung forelder er det jo mye man kan gå glipp av som de på samme alder driver med. Men når man først er i en slik situasjon så må man prioritere det viktigste, og det er den lille babyen man har ansvar for. Så klart kan man fortsatt være med venner og ta en fest innimellom. Det er også en viktig del av livet. Men om man har drukket og festa mye tidligere så kan man ikke fortsette på samme vis når man blir foreldre. Jeg skulle ønske at kjærsten din forstod det og at han var der for både deg og babyen. Det er ikke rart at du er frustrert. Jeg tipper at du også kjenner deg ensom i dette.

Du forteller at du klorer deg når du blir frustrert. Om vi kaller det selvskading eller uvane eller noe helt annet - det spiller ikke en så stor rolle. Det viktigste er at vi prøver å forstå hva denne frustrasjonen er et uttrykk for. Og når jeg leser dine ord høres det ut som at det er et uttrykk for at du har vonde tanker og følelser inni deg som er for krevende å håndtere akkurat nå. Noe av det blir nok ekstra krevende fordi du bærer med deg en historie om et tidligere ødeleggende forhold. Historien bærer vi med oss som en "bagasje" som kan trigge oss i nye situasjoner som ligner. Det høres ut som at det er det som skjer med deg nå.

Når man ikke har ord/språk for det man har av krevende erfaringer så er det lett å begynne å gjøre ting mot kroppen istedenfor. Som å klore. Selv om det kan føles beroligende der og da skaper det alltid bare større vansker. En slags ond sirkel. Og man blir heller ikke noe bedre til å sette ord på det man kjenner er frustrerende.

Det å håndtere en slik frustrasjon og slike erfaringer som du bærer på, det er veldig vanskelig på egenhånd. Derfor anbefaler jeg deg å gå til helsestasjonen der du har blitt fulgt under graviditet/følges opp nå med babyen. Snakk med helsesykepleier eller jordmor der. Fortell om både din tidligere historie og hvordan du har det nå. Da kan du få mer hjelp. Det er ikke å sladre på kjæresten din, det er å ta situasjonen på alvor. For at du skal klare å være en god forelder så må du aller først ta godt vare på deg selv. Og akkurat nå betyr det å søke hjelp.

Videre kan også kjæresten din involveres og dere kan prate sammen for å finne veien videre som familie. Dette kan dere gjøre med starthjelp via helsestasjonen. Veldig bra at du tar situasjonen på alvor for den lille familien din. Dette kommer til å gå bra! Det finnes masse god hjelp å få om man bare tør å be om den. Du er modig som setter ord på det som skjer. Lykke til<3

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no