Historien bak meg legger kanskje grunnlaget. Liker å ha det jævlig?

Hei du!

Så fint at du tar kontakt når du har noe du lurer/tenker på.

Det du spør om kan nok være ganske sammensatt. Jeg ser at du selv har trekt linjer mellom det du har opplevd og hvordan du har det nå. Dette er nok en logisk linje å trekke og du har sikkert rett i at noe av grunnlaget er lagt der. Det at du har innsikt i dette gjør at du kanskje ser enkelte av disse tingene i klart lys men andre ting blir litt mer diffust og der lurer du på sammenhenger.

Det å "like å ha det jævlig" handler kanskje om at det er skummelt å håpe på noe bedre. Mange som har hatt det vanskelig lenge vil beskrive at det krever mye å våge på "gi slipp" og ta sjansen på å ha det godt - da vil man gjerne oppleve at man har mer å tape og at det blir en stor fallhøyde. Man kan være redd for å mislykkes, bli skuffet eller "feile".

En annen måte å se det på kan være at du strever med selvfølelsen din etter at du har hatt det vanskelig over tid. Da kan det være vanskelig å unne seg selv noe godt eller å se for seg at man har lov til/kan få det bedre. Det å streve med selvfølelse handler om at man strever i relasjonen man har med seg selv. Du kan se om du kjenner deg igjen i det som blir sagt om selvfølelse her. Dersom det treffer deg finnes det en bok av samme person om er på filmen - boken heter "Selvfølelse" - den kan lånes på biblioteket dersom temaet interesserer deg og du liker å lese.

Du forteller ikke om du har fått tilstrekkelig hjelp for det du bærer på (du nevner BUP og barnevern men ikke hvilken oppfølging du har fått). Dersom du har vanskelige minner/traumer/opplevelser du trenger å bearbeide er det lurt om du oppsøker hjelp. Første steg blir da å ta kontakt med fastlegen for eventuell henvisning videre til DPS/psykolog.

Jeg ønsker deg bare det beste. Masse lykke til!

Med vennlig hilsen psykologen