Får tanker om å aldri se familien min igjen. Er det et veldig brutalt valg?

Hei!

Jeg er helt enig med deg i at fokuset i ditt liv bør være dine drømmer og behov. Det er bare du som lever ditt liv. Da er det viktig at du velger noe for deg selv som føles riktig og meningsfullt. Nå har du tenkt deg til forsvaret, og kanskje venter det også en lengre utdannelse der? Det høres spennende ut. Slik jeg leser det, virker det som at forsvaret er noe du har lyst til for din egen del.

Og så skriver du i den forbindelse at du vil ha så lite permisjon som mulig og at du nå er sliten og lei av familien din. Det er ikke så unaturlig å kjenne på dette i en alder av 20 år. Det er ganske så vanlig å mislike foreldre og familie i denne alderen. Det er en del av det å løsrive seg og å vende fokus ut mot nye mennesker og nye perspektiver. I den fasen av livet du er i nå, er du rett og slett genetisk programmert til å ville noe annet enn å være hjemme med familien, for målet er jo at du skal skape ditt eget liv med helt nye mennesker også.

Men - jeg kan være enig med deg i at det en brutal tanke å aldri ville se familien sin igjen. Jeg kan forstå at du reagerer på det du nå vurderer, kanskje blir du litt skremt av dine egne tanker? Men husk at tanker er bare tanker, og de skal man få lov til å ha helt i fred uten å bli flau eller skamfull for dem. Tanker kan jo si oss noe viktig og de kan få oss til å gruble over en aktuell problemstilling.

Jeg vil derfor anbefale deg å gruble litt på hvor og når tankene om å bryte med familien oppsto. Oppsto de som en slags protest på at foreldrene dine involverte seg for mye? En måte å forstå disse "brutale" tankene på, er at du kanskje har blitt styrt for mye av foreldrene dine opp igjennom årene - og nå trenger du å ta avstand fra det og dermed fra dem.

Det er nok ganske vanlig at foreldre gir råd og formaninger til barna sine, mer enn de bør. Jeg tror ikke foreldre nødvendigvis mener noe vondt med det. De fleste er bare opptatt av at barna skal ha det bra og så tror de at det er de som har svaret på hva barna burde velge her i livet for å få det bra. Men det er feil. Det er barna selv som vet aller best hva som er bra for dem.

Foreldre bør heller lene seg mer tilbake og spørre barna hva de tenker og ønsker for seg selv. De burde gi mindre råd. Det kan høres ut som at dine foreldre har vært litt dårlige på å sjekke ut med deg hva det er du vil og hva du drømmer om, ettersom du har kjent på et press for å leve deres drømmer. Da er det ikke rart du trenger å ta mer avstand fra dem nå.

Og, jeg vil faktisk anbefale deg å starte med å ta litt mer avstand fra foreldrene dine og familien din. Men du trenger ikke planlegge for all fremtid enda. Kanskje holder det at du legger en plan for den første tiden i forsvaret. Bli enig med deg selv om at du ikke skal dra hjem oftere enn du må nå i starten. Hold litt igjen, se om du også kan dra andre steder (til venner eller annen familie) når du har perm.

Hvis foreldrene dine maser eller reagerer negativt på dette, så si til dem at du trenger å bruke mer tid med andre en stund fremover nå, for å finne ut mer av hvem du er når du er bare deg. Du trenger ikke å si at du aldri vil se dem igjen, det tror jeg bare vil skape drama og nye problemer. Og hvis/når du faktisk kommer hjem til foreldrene dine, er det fint om du klarer å være respektfull og grei selv om du kanskje er lei av dem.

Du kan jo også vurdere om du skal ta en ordentlig samtale med foreldrene dine en gang du er hjemme på perm, der du sier litt om det du har kjent på, som er bakgrunnen for alle disse brutale tankene du har hatt i det siste. Si det akkurat så fint som du har skrevet her: At du har følt på at valgene du tar i ditt liv ikke har vært "deg" og at det har virket viktigere å bygge opp drømmene til foreldrene dine som ikke er gjort, fremfor å fokusere på det du vil. Det kan jo hende de våkner opp litt når du setter ord på hvordan du har opplevd det. Fortell foreldrene dine hva som gjør deg lykkelig og glad, og berolige dem med at dette er noe du både klarer og ønsker å finne ut av selv.

Du kan også spørre dem om de noen gang hadde det sånn som du har det nå, da de var unge. Kom de i lignende konflikt med sine foreldre? Kjente de også et behov for mer avstand? Jeg vil tro de kan kjenne seg igjen i noe. Ved å tenke tilbake på sin egen ungdomstid kan det hende de litt lettere kan sette seg inn i hvordan det hele er for deg nå.

Kanskje får du mindre lyst til å bryte helt med foreldrene dine om de forstår deg litt bedre.

Så kan du heller utsette avgjørelsen til senere. I løpet av de neste årene vil du trolig lære masse om deg selv og hva du trenger i ditt liv for å ha det bra. Se an litt hvordan forholdet til familien din utvikler seg ettersom årene går. Kanskje blir det bedre bare av at du blir eldre også, de fleste får et bedre forhold til foreldre som voksne.

Jeg legger ved to artikler til deg. En som handler om det å snakke med foreldre som ikke forstår, og en som handler om det å ikke føle seg som en del av sin egen familie. Leser du dem får du flere tips. Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no