Hvordan kan jeg fortelle dette til foreldrene mine?

Jente, 16

Hei, har slitet med forskjellige ting de siste årene som spise vansker og stress som har ført til depresjon. Etter flere år ved å prøve å få hjelp med spise greiene har søknad til bup blitt godkjent, men da hadde det utviklet seg til depresjon. Hver kveld er vanskelig, spesielt når jeg ikke finner noen mening lenger. Jeg greier ikke å snakke med foreldrene mine om problemet mitt, det føles ut som at ingen skjønner at jeg strever selv om jeg har sagt det til dem og skolen og spurt om hjelp. Føler at jeg har to personligheter og at den jeg bruker daglig ikke har noe depresjon.føles ut som at ingen tar meg på alvor og at det kommer til å ta lang tid før jeg faktisk blir bedre og i tillegg kommer vinteren så det ser ikke lyst ut. Har dere noen tips om hvordan jeg kan snakke med foreldrene mine? Føler at de er for redde til å gjøre noe. De driver med mye ting og er veldig opptatt, og jeg er veldig redd for å dele mørke tanker siden jeg føler at det er dårlig gjort mot dem, når de er der.

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei,

Det er vondt å føle at man ikke blir forstått når man opplever at man har sagt ifra til både skole og foreldre. Du opplever at foreldrene dine har mye og gjøre og at de kanskje ikke har helt tid til hverken deg eller det du strever med. Disse tankene må gjøre veldig vondt. Du ønsker på den ene siden å snakke med de om dette samtidig som du er redd for å belaste de med enda flere bekymringer.

Jeg kjenner ikke deg eller familien din. Noen ganger er opplevelsen reel andre ganger ikke. Det vil si at hvordan vi har det påvirker synet vår på andre og verden. Vi har da en tendens til å tolke ting i verste mening. Vi ser verden gjennom depressive briller.

De aller, aller fleste foreldre har et ønske om at barna deres skal ha det bra og at de skal kunne komme til dem dersom de ikke har det - for å få hjelp til å få det bedre. Jeg håper og tror at foreldrene dine også ønsker dette.

Det er mange forskjellige måter man kan ta opp vanskelige temaer. Å hele tiden ha dine foreldres øyne rettet mot deg mens dere snakker, kan være ubehagelig. Det kan ofte være lettere å få til en god samtale mens man gjør noe sammen. Det kan være å kjøre bil, lage mat, gå en tur, spille et spill, rydde kjøkkenet.

Hvis du syns det er for vanskelig å si det høyt kan du skrive en lapp, et lite brev eller en melding? Da kan du skrive i ro og fred, og du kan lettere ta kontroll på det du vil si. Ord som står skrevet blir ikke borte like lett som i en prat og kan faktisk få enda sterkere betydning.

Det er mange som planlegger masse om hvordan samtalen kommer til å bli, men det som er vanlig er at den blir gjerne ikke slik man har planlagt. Da er det greit å vite at du tenger ikke gruble så mye på hva du skal si eller hvordan du tror at de vil reagere. De første minuttene er stort sett de mest utfordrende minuttene, men så går gjerne samtalen av seg selv.

Hvis du vil så ta kontakt med helsesykepleier på skolen først for å fortelle dette der, da får du en liten øvelse på hvordan det kan bli.

Jeg sender deg mange gode tanker og ønsker deg masse lykke til.

Med vennlig hilsen psykolog

Besvart: 12.10.2024