Hvordan snakke med foreldrene mine om vanskelige ting og bli fulgt opp?

Hei.

Så fint at du vil fortelle foreldrene dine at du sliter med å være sammen med andre. Det er helt forståelig at du vil at de nærmeste rundt deg bør vite om dette. Først da vil du kanskje få mulighet til å snakke om hvordan du har det til noen du kjenner deg trygg på.

Det er naturlig at du gruer deg litt til å fortelle dette til foreldrene dine, da du ikke helt vet hvordan de vil reagere på dette. Foreldre blir ofte veldig glade for å få lov til å ta del i livet ditt, men det er som du skriver ikke alltid at de er like flinke til å snakke om det som er vanskelig og ikke minst følge det opp. Det at de begynner å prate om egne lignende opplevelser er ikke uvanlig, men det er veldig sårende for den som opplever noe vondt.

Hvis du klarer å være åpen og ærlig med foreldrene dine vil det lønne seg i det lange løp. Husk at foreldrene dine også har vært ungdommer en gang, og de kjenner deg veldig godt. Mange har også en erfaring i livet som kan være lik, men det betyr ikke at det er den historien de skal dele med deg.

Det er mange forskjellige måter man kan ta opp vanskelige temaer. Å hele tiden ha dine foreldres øyne rettet mot deg mens dere snakker, kan være ubehagelig. Det kan ofte være lettere å få til en god samtale mens man gjør noe sammen. Det kan være å kjøre bil, lage mat, gå en tur, spille et spill, rydde kjøkkenet.

Hvis du syns det er for vanskelig å si det høyt kan du skrive en lapp, et lite brev eller en melding? Da kan du skrive i ro og fred, og du kan lettere ta kontroll på det du vil si. Det er stor sjanse for at foreldrene dine vil ta det du skriver på alvor. Ord som står skrevet blir ikke borte like lett som i en prat og kan faktisk få enda sterkere betydning.

Det er mange som planlegger masse om hvordan samtalen kommer til å bli, men det som er vanlig er at den blir gjerne ikke slik man har planlagt. Da er det greit å vite at du tenger ikke gruble så mye på hva du skal si eller hvordan du tror at de vil reagere. De første minuttene er stort sett de mest utfordrende minuttene, men så går gjerne samtalen av seg selv.

Etter at du har fortalt dem hvordan du har det så kan det være fint å dele med dem noen eksempler på hvordan du vil bli sett i etterkant med spørsmål fra dem. Dette kan hjelpe dem til å tørre å følge deg mer oppmed spørsmål som: "du ser bekymret ut. Vil du snakke om det som har skjedd?", "Ble du engstelig da...", "Hva følte du når vennene dine gjorde det?", "Ble du lei deg da...", "Jeg lurer på om hvordan du føler deg når du..." osv. Som du kanskje ser så er dette gode spørsmål og få, noe som gir deg rom til å fortelle hvordan du har det. Vis foreldrene dine dette og snakk om at det er viktig at de "rette" spørsmålene blir stilt for at du skal kunne få det bedre med deg selv.

Hvis du vil så ta kontakt med helsesykepleier først for å fortelle dette der, da får du en liten øvelse på hvordan det kan bli. Det er så fint at du vil dele, det vil hjelpe deg mye. Nå har du fått tips til å snakke med dine foreldre, men ikke noe om dine kroppslige symptomer som du MÅ ta på alvor for at dette ikke skal utvikle seg. Kanskje vil igjen helsesykepleier bli god å dele dette med?

Ønsker deg en fin ungdomstid og håper at svaret var til hjelp for deg.

Vennlig hilsen

Helsesykepleier

ung.no.