Moren min klager på alt jeg gjør, jeg blir deprimert

Hei!

Det høres slitsomt ut for deg å ha en mamma som bare klager på alt du gjør og på hvordan du ser ut. Vi mennesker reagerer på omgivelsene våre og blir påvirket av hvordan våre nærmeste oppfører seg mot oss, så det er ikke rart at du kjenner deg både deprimert og meningsløs av dette.

Du skriver at du ikke har noen å prate med. Da får jeg inntrykk av at heller ikke moren din vet hvordan du føler deg om dagen? Tror du hun ser at du er deprimert? Det kan være vanskelig å fortelle at man blir såra men det er samtidig viktig å si ifra. Moren din har ansvar for å gjøre det trygt for deg hjemme og hun må få vite om at du ikke har det bra.

Jeg tenker at det er lurt at du forsøker å snakke med mamma - gjerne på et tidspunkt der dere har litt god tid og det ikke er krangling eller klaging fra før av. Fortell henne at du blir såra av det hun sier (kom gjerne med konkrete eksempler på ting hun har sagt). Selv om mamma ikke er enig eller sier at hun ikke mener noe vondt, så kan du si at det er vondt for deg. Du har lov å føle det du føler, uansett hva andre mener.

Spør også mamma hva hun vil oppnå med å si slike ting til deg. Er hun bekymra for deg? Vil hun hjelpe deg? Antageligvis tenker mamma at hun skal veilede/oppdra deg, og så tror hun at det å klage er en lur måte å få deg til å gjøre som hun vil. Men det er det jo ikke, det viser du ganske tydelig i det du skriver her. Det blir bare verre.

Si at du skulle ønske mamma kunne vise at hun bryr seg om deg på andre måter enn å bare klage. Si til mamma hva du vil at hun skal gjøre istedenfor å klage så mye på deg: For eksempel at du ønsker deg at dere snakker roligere til hverandre og at mamma også fokuserer på det du får til og det som er fint med deg. 

Hvis mamma ikke vil høre eller bare fortsetter å klage, så kan du kanskje klare å lukke ørene litt (tenk at du tar på deg en stor hjelm der ordene ikke slipper inn)? Og deretter kan du bare gå vekk fra situasjonen, f.eks gå ut til en venn eller inn på rommet ditt.

Videre vil jeg at du skal tenke etter hvem som finnes i nettverket ditt som du liker og er trygg på. En annen i din utvidede familie kanskje (besteforeldre, tante/onkel)? En venn eller foreldrene til en venn? En lærer? Det er mange man kan snakke med. Det er ikke å sladre, det er en viktig måte å ta vare på seg selv på å dele de tingene man erfarer som er vanskelige.

Hvis du er mer sammen med andre mennesker så kan du kjenne på mer positivitet og mindre klaging. Tenk gjennom hva andre du har rundt deg liker ved deg og synes du er god til. Da kan de tingene få bli litt mer viktig enn det mamma sier. Vær stolt av den du er og vær fornøyd med deg selv!

Hvis du kjenner at det blir vanskelig å snakke med andre i nettverket ditt og så kanskje du skal ta kontakt med noen voksne som kan hjelpe utenfra. For eksempel helsesykepleier på skolen din? Han/hun kan prate med deg om hvordan du har det, og (hvis du vil det) invitere med mamma på en samtale dersom du syns det er vanskelig å si ting til mamma selv. Husk at helsesykepleier har taushetsplikt så det er helt ufarlig å komme innom for en prat. Det aller viktigste er at man tør å fortelle det til noen når man føler seg deprimert. Ingen skal behøve å håndtere slikt alene.

Jeg håper dette ga deg noen tips og innspill. Sjekk også ut artiklene jeg har lagt ved under svaret mitt, der vil du finne mye nyttig. Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no