Jeg føler meg forferdelig og lurer på hvordan jeg kan si det til noen

Hei,

Så utrolig bra at du skriver til oss når du har det sånn. Det kan mange ganger være veldig vanskelig å vite hvordan man skal starte de vanskelige samtalene, og da er dette et fint sted å begynne.

Jeg hører på måten du skriver på at du har kommet deg et stykke videre i bedring via terapi selv om det kanskje ikke kjennes sånn ut for deg. Likevel er det ikke helt rart at du kan ha perioder som nå hvor det blir vanskelig igjen.

Ofte liker vi å tenke at ting går fremover og oppover til enhver tid og at det skal bli bedre og bedre for hver dag som går. Men vi mennesker fungerer ikke helt sånn egentlig, endring og livet går opp og ned; hit og dit; frem og tilbake.

Så jeg tenker det er viktig for deg å ikke få panikk, det at du har det vanskeligere igjen nå betyr ikke at du ikke kan få det bedre igjen eller at du ikke er på bedringens vei. Jeg tror du jobber kjempebra og er på riktig spor.

Når det nå er som det er så er det viktige å få sagt i fra om det, akkurat som du selv vet. Det skriver du jo til oss om.

Så hvordan kan du si det? Kan du starte neste time med behandleren med å si at du vil si noe? At du kjenner at det ikke går så bra og at du selvskader mer for eksempel?

Hvis det er vanskelig å si det med ord, kan du skrive det ned på et ark eller be om å få sende hen en sms med det du tenker på?

Det kan også være nyttig å få sagt i fra til behandleren at du synes det er vanskelig å få frem hvordan du har det når hen har kommentert at du ser gladere ut. Jeg tror det kan være nyttig for dere å få snakket om det.

Behandlere kan også falle for fristelsen til å tenke at heling og bedring er noe som stadig går fremover, og det kan være nyttig å minne dem og oss på at det er mer innvikla enn som så.

Så kan dere finne gode måter å sammen åpne opp samtalene deres slik at hvordan du egentlig og virkelig har det kommer best mulig frem. Det er kanskje noe av det viktigste med hele behandlingen.

Hvilke hinder har du for å kunne fortelle ærlig og riktig om hvordan du har det og hvordan livet ditt går? Er du redd for å ikke ha det bra, eller er du redd for å få det bedre? Har du bekymringer om å skuffe behandleren din eller noen andre? Alt dette kan være viktig for dere å snakke om.

Det er også sånn at selvskading ofte handler om at følelser blir uutholdelige og ikke snakket om. Så det kan også være viktig for deg å snakke om hva som foregår akkurat nå, slik at du tåler følelsene dine litt mer.

Hva er det som foregår akkurat nå som gjør det vanskeligere? Er det klart for deg? Har det skjedd noe spesielt i det siste, eller er dette en mer krevende tid på året? Får du snakket ordentlig om følelsene dine med behandleren din, og har du andre du snakker med om hvordan du har det?

Hvordan er det med venner og familie, kan du snakke med noen der om hvilke følelser du sitter med? Kjenner du det ensom?

Hvis noen av rådene over ikke virker mulig så har du også muligheten til å bruke det du har her. Altså, du kan skrive ut det du har skrevet til oss og svaret, eller finne det frem på mobilen, og vise behandleren din i neste time.

Her har du allerede beskrevet en del av vanskene, kanskje du kan bruke det som et utgangspunkt? Det kan du også gjøre med andre du stoler på rundt deg hvis du heller vil snakke med dem.

Jeg tror det er viktig du får fortalt det til behandleren din i neste time dere har sammen, men du kan også snakke med hvem som helst andre rundt deg som du ønsker i mellomtiden. Det viktigste er at du ikke sitter alene og har det vondt, tror jeg.

Du skriver til oss, og med det beviser du at du absolutt kan klare å snakke om dette også med andre. Jeg håper svaret ga deg noen tips og ønsker deg lykke til videre.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no