Mamma oppfører seg dårlig, kan hun ha en autismespekterforstyrrelse?

Hei!

Jeg forstår at du blir i tvil om din mor kan ha autismespekterlidelse, dersom hun strever med å være åpen om følelser og har vansker med å se seg selv utenfra. Det må være slitsomt, både for henne selv og for dere rundt.

Jeg kan dessverre ikke si om hun har denne lidelsen eller ikke, eller om hennes oppførsel er normal. Men det jeg kan si, er at folk er forskjellige når det gjelder det å være åpen med andre om følelser. Det er også vanlig å kjefte på andre når man blir sint. Strever man psykisk, så er det typisk at man blir dårlig på å se seg selv utenfra. Det er akkurat som denne evnen svekkes dersom man er i en vanskelig situasjon.

Ellers, er det jo ganske normalt å streve psykisk i løpet av livet. Men når problemene bli så alvorlige og sterke at de blir til et hinder i hverdagen, da er det jo ikke normalt lenger. Jeg syns det virker som at belastningen er unormalt stor i din familie når du skriver at dere andre i familien ikke klarer å leve sånn med henne lenger.

Du skriver at dere gjerne vil finne ut hvorfor hun er som hun er. For å finne ut om man har en psykisk lidelse, uansett hvilken, så må man kontakte helsepersonell. Det mest vanlige er å starte hos fastlegen sin. Fastlegen vil vurdere pasienten og evt. henvise videre til spesialisthelsetjenesten for utredning. Det å kontakte fastlege er noe moren din må gjøre på egenhånd, og hun må ønske det av seg selv. Slik det er nå så vil hun jo ikke det, skriver du.

Jeg skjønner at det er fortvilende men det er dessverre lite dere kan gjøre for å finne ut av om moren din har autismespekterdiagnose uten hennes samtykke. Så hva gjør du da? Jeg har noen forslag:

• Du kan forsøke å fortelle moren din - uten å nødvendigvis kritisere eller klage på henne - hvor mye det går inn på deg at hun kjefter og sier sårende ting når hun får motstand. Snakk med henne en gang det ikke er krangling fra før av og dere har litt tid. Da vil det være lettere for henne å lytte. Du kan komme med konkrete eksempler på ting hun har sagt eller gjort som har såret deg. Kanskje skal du også si at du blir bekymret for om hun har det bra, og at du vil at dere skal få et bedre forhold? Da fokuserer du på det du vil skal bli bedre. Hun kan trenge å høre det, kanskje er det det som skal til for at hun vil oppsøke hjelp?
• Ellers lurer jeg på - har dere andre nære voksne personer i familien som mamma stoler på og liker å snakke med? Besteforelder, tante/onkel, eller en av mammas venner? Det kan jo hende at andre voksne i nettverket deres kan ta et ansvar her for å be mamma om å gå til fastlege/psykolog.
• Hvis du har søsken som er under 18 år kan du kontakte barnevernet og fortelle dem om det du opplever hjemme. Barnevernet har plikt til å hjelpe familier med barn under 18 år, der foreldrene ikke klarer å gi god nok omsorg, f.eks fordi de har psykiske utfordringer. Da kan barnevernet kreve at mamma tar imot legehjelp slik at hun kan bli rustet til å være en trygg nok forelder.
• Du kan evt fortelle til fastlegen din (kanskje har du den samme fastlegen som mamma?) hvordan du har det med mamma. Selv om ikke fastlegen kan tvinge mamma til noe, så kan han/hun nok formidle din bekymring og ta en alvorsprat rundt dette, ved mammas neste legebesøk. Men det er som sagt mamma selv som må innse at hun trenger, og ønske hjelp.

Jeg lagt ved noen artikler under her som tematiserer det du tar opp. Der finner du mer informasjon som kan være nyttig. Kanskje du og pappa kan lese det sammen.

Så fint at du viser omsorg for familien din og at du ønsker å gjøre noe. Jeg håper moren din vil høre på deg om du får pratet med henne om bekymringen din.

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no