Jeg har vært alvorlig syk, familien forstår ikke behovene mine

Hei!

Du forteller om noen krevende år. Du har vært alvorlig syk, det må ha vært vanskelig på alle måter å være døden nær og så kjempe deg tilbake. Jeg er glad for å lese at det går bedre med deg nå.

Samtidig virker det å være mye frykt i familien din fortsatt. De andre er bekymret for deg, kan jeg forstå. Så bekymret at de vil styre hva du skal gjøre og ikke. Det er typisk at når man har vært og fortsatt er redd, prøver man å ta kontroll og styring, for det å miste kontroll forbindes med ny fare. Det er ikke nødvendigvis rasjonelt men det er følelsene som på en måte "trumfer" logikken.

Familien din virker å være veldig glade i deg. De er nok skikkelig redde for at det skal skje noe med deg på nytt. Og så tør de kanskje ikke helt stole på at du vet best selv, ettersom du har vært så syk? Men det er bra at du fortsetter å stå i det du vet er best for deg.

Du spør hvordan du skal få familien til å forstå at du vil være sammen med dem.

Det aller første du bør gjøre er å vise familien din at du forstår at de er redde. Det er naturlig å være redd for en man er glad i, dette kan du si at du ser. Du kan til og med si at du setter pris på at de bryr seg om deg og vil ditt beste, men at de nå må stole på at du har kontroll. Etter hvert skal du jo ut og leve livet ditt alene, da er det viktig at tilliten allerede er der fra familien din sin side. Så dere må begynne å "øve" allerede nå!

Jeg syns jo ellers at du setter godt ord på det selv: det de må forklares, er at når du velger noe annet enn det de foreslår (som å sitte og se TV) så er det fordi du jobber med traumer. En måte å forklare dem på er å henvise til hva du har fått råd om fra f,eks psykologen du gikk til før. Vet du om det da ble skrevet ut noe som heter en epikrise (en slags oppsummering når man er ferdig)? Jeg vil tro at det i alle fall finnes en sånn, du kan be om å få den hvis du ikke har den. Der står det gjerne litt om hva pasienten kan trenge videre, behandlingsforslag, etc.

Hvis ikke psykologen du hadde ga deg det, så kan du be om noe lignende fra fastlegen din. En form for medisinsk uttalelse om hva som er lurt og ikke lurt å gjøre for deg videre nå, etter sykdommen. Den kan du vise til de andre i familien din og dere kan snakke om det som står der.

Det er også lurt å snakke om hva som gjør dem redde og hvorfor, før dere kommer midt i en situasjon der det blir uenighet. Du kan spørre et spørsmål som ligner dette:

- Når dere ser meg være i aktivitet, hva tenker dere da? Er det noe dere er redde for at skal skje?

Forklar gjerne hvorfor du ikke er redd og hvorfor det kjennes bra for deg når du gjør ting. Jo mer du forklarer hvorfor ting er som de er for deg, jo større sjanse er det for at de vil godta det.

Og ikke bruk energien din på å ha dårlig samvittighet. Mange mennesker har problemer og andre rundt blir påvirket da. Dette har jo vært aller vanskeligst for deg.

Jeg håper familien din vil forstå. Du kan også få flere gode tips hvis du leser artikler som jeg har lagt ved under her. De handler om det å snakke om vanskelige temaer.

Håper dette ga svarene du trengte. Håper du fortsetter å jobbe med traumene og få bearbeidet det vanskelige du har vært igjennom. Det kan ta lang tid, og det er lurt at du (og ikke minst familien din) er tålmodige! Lykke til.

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no