Plages med et minne men er usikker på om det er et traume?

Hei du!

Så fint at du tar kontakt når det er noe du lurer på som du blir usikker på.

Det er helt klart at det du opplevde kan kalles et traume. Ordet "traume" kommer fra gresk og betyr skade eller sår. Med andre ord så er psykiske traumer alt det som har gitt "sår" mentalt. Det at du tenker på dette så mange år etterpå og har det vanskelig med det betyr at dette er et sår hos deg.

Dette er en situasjon som høres veldig skremmende ut for både deg og søsteren din. Dere ble redde av å se fosterfar sånn og dere ble redde av å ikke vite hva som skjedde. Det er vanskelig for mennesker (og gjerne spesielt barn) å leve i usikkerhet og å se vanskelige ting man ikke har kontroll over skje med de man er aller mest glad i. Jeg tenker at det ikke er rart i det hele tatt at denne situasjonen har satt spor og har gitt "sår".

Det er også viktig for å presisere at det å ha opplevd et traume/sår/psykisk belastende hendelse ikke betyr at man har en traumelidelse, PTSD eller noe i den retning. Det er mye som skal til for at man oppfyller kriterier for dette og det å ha opplevd noe potensielt traumatisk betyr ikke at man automatisk får traumelidelse/PTSD - det er mest vanlig å ikke ha/få det.

Samtidig så kan det også være slik at det er ikke to streker under svaret for hvilke traumer/belastende hendelser som gir traumelidelser og traumereaksjoner - dette kommer an på blant annet mange ulike ting som f.eks omfanget av hendelsen, hvordan man reagerte på hendelsen, hvordan man forstod hendelsen, hva de voksne gjorde for at barnet/den det gjaldt skulle forstå/regulere følelser knyttet til hendelsen, alderen man hadde når det skjedde, personligheten vår og hvordan vi reagerer i skremmende situasjoner, hva som var utfallet av hendelsen, hva som har skjedd ellers i livet ++ flere andre ting.

Så oppsummert så er dette absolutt en hendelse som har vært traumatisk for deg og det er ikke rart. Det at du tenker på dette ofte og at det plager deg sier noe om at det er et sår. Dette i seg selv betyr ikke at du har traumelidelse (men det utelukker det selvsagt heller ikke - jeg kjenner ikke til helheten av hvordan du har det).

Uansett så tenker jeg at det kanskje er lurt å snakke med noen som kan lytte og sortere i tanker og følelser rundt dette. Det kan være noen i familien (søster?) som har kjennskap til det som skjedde eller det kan være profesjonelle.

Det kan også være lurt å bearbeide selv gjennom å f.eks skrive ned hva som skjedde, hvilke deler av hendelsen som skremte deg og hva du var redd for. Husk også at det er lurt å ta med at det faktisk endte godt og at dette er det faktiske utfallet av denne hendelsen. Noen ganger kan kroppen/hjernen være mest opptatt av å "spille av" de deler av hendelsen som var de vanskeligste. Det er for mange nyttig å minne seg selv på at det endte godt og også minne seg på at du er i nåtid og hendelsen/traumet er i fortid. Dette kan man øve på gjennom å f.eks legge merke til ting i rommet som er fra nåtid (klokke, kalender, bilder, malingsfarge som er på veggene nå, personer som er tilstede i livet i nåtid, en sang som er fra nyere tid - og så videre).

Jeg ønsker deg alt godt og masse lykke til. Håper du fikk svar på noe av det du lurte på.

Med vennlig hilsen psykologspesialist