Er konstant engstelig og stresset. Hva er galt med meg?

Jente, 14

Hei. Jeg er konstant engstelig å stresset. Siden jeg var liten har jeg hatt en trang får å gjemme følelsene mine. Stenge meg inne på badet om jeg måtte grine, å aldri fortelle om noe var galt. Spesielt når jeg var yngre våknet jeg på natten å beina mine skalv, jeg fikk ikke sove med mindre jeg så på tv å fikk tankene på noe annet. Jeg sliter med å ha folk nær meg, siden jeg er livredd for å miste de. Overtenker absolutt alt. Om noen ikke kommer på tida, tenker jeg alltid det værste (att de har død osv). Er konstant sliten, å har null motivasjon. Av å til klarer jeg ikke tvinge meg selv til å skru på tv-en engang. Uansett hvor lyst jeg har til å se på noe. Jeg vet ikke hva som er galt med meg.

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei, jente på 14 år!

Det høres ut som du har det ganske vanskelig nå og kanskje har hatt det over tid.

Det høres ut som du kjenner deg mye engstelig og fort kan "katastrofetenke" - altså tenke på hva som er det verste som kan skje i situasjoner der det ikke i utgangspunktet er noen grunn til at det skal ha skjedd noe (f.eks at personer som er forsinket egentlig er død). I tillegg så forteller du om en "affektfobi" (frykt for følelsene dine) som høres vanskelig ut for deg ettersom det fører til at du gjemmer vekk følelsene dine og ikke viser disse til andre. Ved å gjemme vekk følelsene dine både for andre (og for deg selv?) så kan det også bygge seg opp fantasier om hva som skjer om du tør å kjenne på følelser.

Mange som har affektfobi (dette er ikke en diagnose men bare en måte å forstå/snakke om det å være overdrevent redd for følelser) vil ha tanker om hva som kommer til å skje hvis de slipper følelsene til som gjerne skremmer dem. Noen kan tenke at dersom de begynner å gråte så vil de aldri kunne klare å stoppe, andre kan tenke at de kommer til å skremme vekk andre osv. Du forteller jo at du kjenner deg redd for å bli avvist så kanskje det ligger noe i dette.

Det jeg tenker er viktig å vite i denne forbindelse er at det ikke er slik at følelser er farlige eller vil aldri slutte - de vil være lettere å håndtere dersom du slipper dem til og får erfaring av at det går bra. Det er også slik at mennesker ofte synes det er bra at andre viser seg sårbar/forteller om hvordan de har det - dette er en tillitserklæring og det er en måte å komme nærmere hverandre på som venner/mennesker.

Det jeg tenker er lurt er at du får hjelp. Du kan snakke med helsesykepleier på skolen din for hjelp og råd. Dit kan du gå alene. Du kan også gå til helsestasjon for ungdom dersom det er lettere. Dersom du ønsker/trenger henvisning til BUP/psykolog kan du ta med foreldre til fastlege for drøfting av en henvisning dit.

Jeg ønsker deg alt godt og håper at du får det bedre snart.

Med vennlig hilsen psykologen

Besvart: 10.4.2022