Det er så mye krangling hjemme at jeg vurderer selvmord. Hva bør jeg gjøre?

Hei, jeg opplever mye krangling hjemme. Får alltid skyld og har ikke gjort noe. Pleier gå en lag tur eller gjemme meg i garasjen. Men orker ikke mer! Føler de tar til seg alt jeg sier og at ingen bryr seg om meg! Jeg har ikke lyst å ha det sånn! Har sakt til de at jeg føler dårlig og at jeg får skyld når jeg egentlig ikke gjør noe galt. Men orker ikke mer. Når jeg snakker sier de heeeele tiden at jeg kjefter? Hva i huleste? Får jeg lov å snakke eller må jeg holde kjeft hele tiden? Har vurdert ta livet, og hu ene sier at det hadde vært bedre at jeg gjorde det fordi da slapp de krangling? Har vært vekke i over 1 time nå og de bryr seg ikke! Vil grine og vet ikke hva jeg skal gjøre! Vær så snill hjelp!

Hei,
og takk for at du skriver til oss. Det virker som du er ekstra fortvilet akkurat nå, og det er ikke utenkelig at den timen du har vært borte virker som et døgn...

Akkurat nå (eller da du skrev) var livet kaotisk, og du følte deg veldig, veldig alene. Kanskje. Jeg fikk ihvertfall den opplevelsen. Du var kanskje både trist, sint, oppgitt, frustrert og motløs.

Men du valgte å skrive til ung.no.

Veldig ofte er det godt å sette ord på følelsene sine, og veldig ofte er det godt å bare få det ut - gjerne ufiltrert.

Men du ber om hjelp.

For å få hjelp, altså komme et skritt videre, og ikke forbli i det du beskriver, er det viktig at noen bestemmer seg for at de ønsker at det skal bli bedre. Akkurat nå hører jeg deg si at "de" gjør alt feil, og at de sier at du du gjør alt feil. Ofte ligger sannheten et sted midt i mellom - men for å nærme seg sannheten må begge parter våge å sette seg inn i den andres situasjon, og våge å være ydmyk nok til å se at en selv kanskje har gjort noen bommerter.

Alle gjør bommerter.

Klarer du å sette ord på dine?
Klarer du samtidig å sette ord på hva du gjør som er fint og hyggelig for dem hjemme?

Klarer du å se hvor utfordringene ligger? Klarer du å se en kjerne i det som er vanskelig?

Og hvor vanskelig er det egentlig? Ofte snakker vi om utfordringer som vanskelige, men kanskje er viktig er bedre ord?

Finnes det viktigte ting i livet ditt som du opplever ikke blir møtt med respekt?

Og omvendt? Ser du at de hjemme har noen verdier som ikke betyr så mye for deg?

Hva tenker du skal til for at dere kan møtes i en samtale som blir god?

Bør du ta det opp når du er sint, eller bør du vente til det er bedre stemning hjemme?
Jeg syns du er flink til å sette ord på hva du kjenner på. Hva tenker du om å skrive det en gang til - når tinger litt roligere rundt deg, for så å sende det til de du har det vanskelig med? Kunne det vært et godt utgangspunkt for en god samtale?

Dette vet du best, men jeg er ganske sikker på at dere ikke får det bedre av å bebreide hverandre.

Det kan også være både lurt og fint å sortere tankene med noen. Alarmtelefonen er alltid tilgjengelig, og du kan kontakte oss pr telefon eller chat. Sammen kan vi prøve å finne handlingsalternativer for deg.

Og til slutt vil jeg gjerne understreke at du absolutt ikke fortjener å sitte med en opplevelse av å ikke ha verdi. Ingen vinner på å trykke deg ned. Ingen vinner på at du tar livet ditt. Du er bra! Du har rett til å si ifra om hvordan du har det.

Hilsen Alarmtelefonen for barn og unge (116 111) i samarbeid med ung.no

Du kan kontakte oss anonymt, hele døgnet