Har vært der for andre lenge. Har det vanskelig nå.

Jeg som alltid har vært den sterke som har hjelpet andre psykisk, klarer ikke å se positivt på mitt eget liv lenger. Jeg har alltid vært sterk psykisk,aldri slitt med meg selv uansett om jeg har vært utsatt av mobbing og aldri hatt en ordentlig bestevenn.Jeg har venner,men har i lengre tid tenkt på at jeg også vil være nr.1 til noen,men de blir jeg dessverre aldri!Jeg har holdt meg sterk fordi jeg ikke har tenkt på hvordan jeg har det selv, jeg har heller hjelpet andre opp for å bli sterke psykisk.Men i det siste har alle rundt meg fått det bedre,da kom tankene om hvordan jeg har det og det var ikke så bra som jeg alltid har trodd.Ingenting av det jeg sier eller forteller er bra nok for pappa,mamma synes bare synd i seg selv og alt jeg gjør er galt.Stygge kommentarer får jeg både av min egen bror,søskenbarn og venner bak ryggen min.Jeg klarer ikke å stå opp med godt humør,være den sosiale og positive jenta jeg var før eller le av det jeg synes var morsomt før.Jeg er engstelig og ensom.