Pappa jobber mye, jeg syns det er kjipt. Hva skal jeg gjøre? Jente 16

Hei!

Det er ikke godt å føle seg glemt av den du skulle følt deg mest nær og ivaretatt av, så jeg skjønner at du syns dette er kjipt.

Som 16-åring er du jo selvstendig på mange områder, og kanskje har du (uten at du nødvendigvis har merket det selv) tatt litt mer avstand fra pappa i de siste årene. Det er vanlig at ungdommer gjør det når de kommer i puberteten. De er mer ute, mer med venner eller på rommet og de blir lettere irriterte på foreldrene sine. Det kan pappa ha tolket som at du ikke trenger like mye kontakt med han som før. Men der tar han nok litt feil. For du er jo ikke fullt ut voksen ennå. Pappa bør ikke forvente at du skal greie deg uten å ha han tilstede i hverdagen din. Han bør være en du kan henvende deg til når du trenger det, og jeg tror han trenger å minnes på dette.

Du forteller at du har forsøkt å si ifra til pappa om at du syns han jobber for mye, men at ingenting endres. Du har blant annet sagt "er jobb viktigere enn lekser og meg?". Det var modig gjort. Men jeg lurer på om at du kanskje ikke har nådd helt frem til han når du har sagt det du har sagt? Det handler nemlig mye om hvordan vi sier noe og hvilke ord vi velger. Det kunne vært interessant om du forsøkte å bytte ut noen ord og se om det gjorde en forskjell. Trikset da er å holde fokus på dine egne følelser og hva du ønsker deg av pappa. Du kan si noe sånt som:

"Pappa, jeg er jo 16 år nå, men likevel er det sånn at jeg savner tid med deg. Jeg liker at vi to er sammen i huset og at vi prater sammen. Jeg syns det hadde vært koselig om vi spise middag sammen oftere og at du hjalp meg med leksene. Jeg liker meg hos besteforeldrene mine men jeg vil likevel være mer med deg. Jeg skjønner at du må jobbe, men er det noe du kan gjøre for å komme tidligere hjem innimellom? Det hadde betydd mye for meg."

Dette er så klart bare et forslag til ord du kan bruke. Du må finne dine egne ord. Men jeg håper du forstår poenget mitt: Snakk om følelsene dine og hva du vil uten å nødvendigvis klage på pappa. Snakk om hvilke løsninger du tenker kunne gjort det bedre. Da hjelper du pappa litt på vei. Det er som sagt mange foreldre (og fedre spesielt) som ikke skjønner hvor viktige de fortsatt er i livet til barna sine. Eller ikke helt vet hvordan de skal være foreldre når barna deres fremstår så selvstendige og kanskje litt kritiske. Hjelp pappa å forstå hvor viktig han er for deg.

Går det ikke å snakke med pappa nå heller så husk at det kan virke bra å skrive også. Enten en sms eller et brev. Det kan både leses - og skrives i fred og ro. Da kan ting være lettere å få med seg. Hvis ikke dette hjelper heller, hva med at du snakker med besteforeldrene dine og ber de ta en prat med pappa?

Jeg håper dette ga noen innspill og at det vil bli bedre for deg hjemme hos pappa. Under har jeg funnet frem til noen artikler som kan være nyttige for deg å lese. Da får du flere tips. Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no