Har traumeresponser fra barndom og mamma forstår meg ikke

Jente, 14

Jeg sliter med PTSD min som kommer fra en traumatisk barndom med en far som slet med alkohol problemer,ogsåmye psykisk vold og trusler om å bruke vold. Jeg har traumeresponser som jeg får av f.eks høye lyder,kjefting,smelling med dørene, rusa menn (for det meste menn jeg ser likheter med faren min i). Dette gjør sånn at jeg kan reagere på bare de minste tingene som skjer daglig. Dette skjer hjemme, og jeg prøver alltid å be mamma om å være med tålmodig med meg å ikke begynne å kjefte, rope å smelle med dørene når vi krangler. dette får meg til å reagere kraftig, enten så blir jeg sur eller så blir jeg lei meg å låser meg inne. Dette fører til overtenking og tvangstanker. Jeg har prøvd å snakket med mamma men hun sier at såpass må jeg tåle, men traume responsene mine blir aldri noe bedre, når de her tingene som trigger meg skjer så begynner jeg å riste og skrike til jeg ikke klarer å puste.. Jeg har også merket i det siste at jeg reagerer kraftigere enn før, ingenting hjelper..

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei du!

Så fint at du tar kontakt. Det høres ut som at det kan være ganske vanskelig hjemme mellom deg og din mor og at hun ikke forstår deg helt. Det høres ikke noe trygt og godt ut for deg at du må låse deg inne på rommet fordi du får så høy aktivering i kroppen din.

Det er helt naturlig at man blir mer sensitiv for brå bevegelser og lyder når man har vært nødt til å være "på vakt" i sin barndom. Det høres ut som du har opplevd mye som har vært skremmende og grenseoverskridende. Da vil kroppen sette på "forsvaret" sitt der den gjør seg klar til kamp eller å løpe unna fare. Dette er en sunn og naturlig respons men den kan være slitsom å ha på når faren egentlig eg over. Det høres ut som at det er slik for deg nå - at du ikke lenger trenger å være redd for trusler om vold og for rusa menn men at du likevel er i beredskap/høy aktivering.

Det jeg tenker (som du ikke skriver noe om) er at du bør få bearbeidet det du har opplevd og også få hjelp til å takle aktiveringen du har i kroppen. Dette kan du gjøre gjennom å snakke med fastlegen og be om henvisning til BUP/behandling dersom det er behov for det. Ettersom du bare er 14 år vil også din mor være en naturlig del av behandlingen slik at hun også kan få veiledning til hvordan å hjelpe deg. Slik som det er nå så høres det ikke ut som at hun forstår deg.

Det du kan gjøre også på egenhånd er å passe på at du får nok søvn og mat slik at kroppen din er best mulig "rustet" for alt som skjer. Det er også viktig å minne seg på gjennom sansene sine at du ikke lenger er i fortiden/i det som skjedde før men er her og nå. Det kan du gjøre gjennom å for eksempel henge opp bilder som gjør deg trygg og minner deg om nåtid eller minne deg på at stemmen du hører i huset er din mor sin og ikke din far sin. Og så videre.

Dette er litt krevende men det er også en effektiv måte å minne seg på at du og alt det som var skremmende ikke er på samme sted lenger.

Jeg ønsker deg masse lykke til.

Med vennlig hilsen psykologen

Besvart: 19.3.2023