Jeg føler meg svak dersom jeg forteller at jeg hadde angstanfall

Hei du!

De symptomene du beskriver kan godt være et angstanfall/panikkanfall. Da har kroppen en "falsk alarm" der den tror du er i fare og så setter den i gang angstsystemet for å redde deg fra den faren (som ikke er der). Denne angstreaksjonen skal få deg til å kunne flykte eller slåss. Dermed er det ubehagelig å kjenne på så kraftige symptomer i kroppen uten at det er noen fare der - når dette skjer kan man bli veldig redd for å dø eller at noe annet forferdelig skal skje. Selv om det er veldig ubehagelig så er det ikke farlig - det er umulig å dø av et panikkanfall.

Det som skjer i kroppen kan faktisk minne litt om det som skjer når vi trener veldig hardt - pusten går fortere og vi får nesten vanskelig for å puste, hjertebanken går opp, vi svetter, vi får adrenalin i kroppen, vi kan nesten oppleve at synet blir litt forstyrret. Når vi trener så hardt så har symptomene "en grunn" og da blir vi ofte ikke redde men når det kommer ut av det blå som ved panikkanfall føles det ikke som det er "en grunn" og da blir vi gjerne veldig redde for at det er noe alvorlig galt. Det er det imidlertid ikke - og symptomer ved panikkanfall er ikke farligere enn det å f.eks trene - som heller ikke er farlig.

Det var vondt å høre at du føler deg svak dersom du forteller at du har det vanskelig. I så tilfelle er alle mennesker svake for alle mennesker kan få angst. Det høres ut som at du har god erfaring med at andre rundt deg sliter med angst og dette er helt naturlig. Det er vanlig å ha vanskelige perioder gjennom livet og det betyr ikke at vi er svake - det betyr at vi er helt normale mennesker.

Det er ikke noen garanti for å kunne stoppe et panikkanfall. Ofte så får man mer av det dersom man prøver å fjerne symtomene, regulere ned følelsene. Dette fordi man ved å prøve å få det vekk viser til kroppen at dette er veldig farlig (fordi man aktivt prøver å få det vekk), kroppen misforstår og tror du er i fare (som beskrevet over) og så setter den i gang. Det er lurere å ikke gjøre noe for å fjerne det og ikke begynne å unngå ting i livet ditt. Du kan huske på at det er ikke farlig om det skjer. Det er heller ikke nødvendig og "puste seg gjennom det" slik som du beskriver at venner gjør - kroppen regulerer pusten selv så man trenger ikke å fokusere på pusten. Dette kan også være med på å vise at "dette er såpass farlig at jeg må puste "riktig". Dette er ikke nødvendig.

Det er nok også lurt å snakke med noen ved behov selv om du synes det er komplisert. Et godt sted å begynne kan være helsesykepleier på skolen - den som jobber der er vant til å snakke med andre på din alder om mye forskjellig som er vanskelig og kan helt sikkert gi deg råd.

Ønsker deg alt godt!
Med vennlig hilsen psykologen