Foreldrene mine blir lett sinte på meg, jeg har spiseforstyrrelser

Jente, 15

Hei! Jeg har en far som blir veldig lett sint og irritabel, og føler ikke jeg kan løfte en finger uten at han skal bli sur og forbanna på meg. Nesten uansett hva jeg sier blir han sur og kjefter, mens han vet jeg er i en veldig sårbar prosess for spiseforstyrrelser med bup. Foreldrene mine er skilte og det har de vært hele tiden, det er de siste årene han har blitt vannskelig å være med. For eksempel har han truet med å kaste meg ut hjemmefra, og kan fort rope ord som helvette, og klager over hjemmet og oss rundt. Han vet jeg blir veldig såra av det, og knekker meg stadig. Min mor er blitt ganske lik og er ikke noe «kjærlig» lenger. Jeg savner å ha den pappaen som er så glad i meg, mens nå virker det som han ikke vil ha meg lenger. Føler meg veldig aleine hjemme. Hvis jeg prøver å snakke med han, være ironisk, tulle eller bare fortelle noe er det som at alt er feil, og at han blir skikkelig irritert og klager over meg. Jeg vil veldig gjerne fikse dette, men får ikke kommunisert med han

Hei!

Situasjonen du beskriver høres skikkelig vanskelig ut<3. Foreldrene dine krangler og behandler deg på en kald og lite hyggelig måte. I tillegg er du ekstra sårbar nå, med spiseforstyrrelser. Det er ikke rart dette er vondt, og at du kjenner deg alene.

Det kan være vanskelig å forstå hvorfor foreldre oppfører seg på en slik måte som dine. Hvorfor kan de ikke bare være mer snille og varme, når du trenger det? Jeg skulle ønske det for deg. Men jeg tror at noe av det som skjer, er at de strever med mange ting i sine egne kropper, og så går det ut over deg.

For når mamma og pappa ser at du har det vondt, så kjenner de nok på både frykt og tristhet. Og kanskje i tillegg en slags skam over å ikke “få det til” som foreldre. De er skilt, og ikke har de klart å hjelpe deg. De er helt sikkert glad i deg, selv om det ikke alltid ser slik ut. Men frykt, tristhet og skam er følelser som er vanskelig å bære, og mange voksne har aldri lært hvordan de skal håndtere dem. Da kommer det heller ut som irritasjon mot deg. Og ikke minst at de trekker seg unna deg og blir “kalde” og lite kjærlige. Gir det mening å se det sånn?

Du har lov å synes det er vondt at de ikke alltid klarer å gi deg det du trenger akkurat nå. Du har lov å være lei deg og sint for det.

Så hva gjør du?

Jeg håper du kan snakke med noen i BUP om alt det som skjer hjemme. Har du en behandler du stoler på? Du kan be om hjelp av den til å ta opp situasjonen med foreldrene dine. Ettersom du har gitt det så mange forsøk og pappa ikke har forstått, tror jeg det er bedre om en annen voksen snakker litt med han sammen med deg eller for deg.

Et alternativ er at du skriver et lite brev, eller en melding til pappa. Og gjerne også til mamma og. Noen ganger forstår voksne bedre om man får noe på skrift, som kan leses i fred og ro. Du kan skrive noe slik:

“Jeg har det vondt for tiden. Det vet du sikkert. Men det er noe annet jeg også vil si, noe jeg tror du kanskje ikke vet. Noen ganger, når du og mamma blir sinte på meg eller krangler, så tenker jeg at det er min feil. Jeg blir skikkelig lei meg når du sier at du vil kaste meg ut. Jeg vet ikke om det er sant. Men det er slik det kjennes inni meg. Jeg savner bare å kjenne at du er glad i meg også når ting er vanskelig. At du ikke gir opp på meg”.

Dette er bare et eksempel så klart, du må finne dine ord som passer med den du er. Men håper du skjønner poenget. Skriv ut ifra deg selv og skriv hva du ønsker.

Jeg håper noe av dette var til nytte for deg. Les også tekstene jeg har lagt ved under her, som har flere tips til hvordan du kan snakke med foreldre. Jeg ønsker deg god bedring og alt godt. Lykke til.

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no

Besvart: 21.6.2026