Tror virkelig jeg har OCD men redd foreldrene mine ikke vil tro meg

Hei du!

Du har rett i at alt det du nevner kan være typiske tegn på tvangslidelse. Tvangslidelse omhandler at man har påtrengende og gjentakende tanker med skremmende innhold som gir høy angst. For å regulere ned/fjerne/kontrollere denne angsten begynner de som blir skremt av tankene med ulike handlinger som skal "hindre" at en situasjon eller gitt ting skjer (f.eks at noen dør eller noen blir smittet osv). De som har tvangslidelse vet at det ikke er en sammenheng mellom det å gjøre ritualene/tvangshandlingene og tankene men klarer ikke "ta sjansen" fordi angsten blir så sterk.

Man kan på en måte si at de som utvikler tvangslidelser tar tankene sine litt for mye på alvor. Husk at alle mennesker tenker rare, merkelige, skumle, ekle, forstyrrende, voldsomme og merkelige tanker fra tid til annen. Tanker er ikke farlige og trenger ikke å ha noe med virkeligheten å gjøre. Dersom man utvikler tvangslidelse tenker man gjerne at det som tankene "sier" er sant. Et eksempel er at man kan tenke på at noen dør dersom man ikke gjør sånn og sånn. Dersom man ikke har tvangslidelse vil man bare tenke at disse tankene ikke stemmer men dersom man har tvangslidelse vil man gjerne bli for redd av tankene til å klare å la være å gjøre tvangshandling/regulere vekk angsten selv om tanken er akkurat den samme som den personen uten tvangslidelse hadde.

Husk at tankene dine ikke har "makt" over liv og død. Dersom noen du kjenner dør så har ikke dette noe å gjøre med hva du har gjort eller ikke gjort i trappen osv.

For å bli kvitt denne type problematikk må man bryte med mønsteret man er inne i gjennom å gjøre det motsatte av det tvangstankene sier. Dersom tvangstankene sier at man skal gå opp trappen på en spesiell måte skal man øve seg på nytt og på nytt og på nytt på å gå trappen på en normal måte samtidig som man ikke regulerer (gjør noe for å fjerne/dempe/bremse angsten). Ved gjentatte erfaringer vil tvangstankene som regel slippe taket. Dette kan være veldig lurt å gjøre sammen med noen som kan det (gjerne psykolog eller annet helsepersonell) slik at man får til å gjøre det på riktig måte. Det kan være lett å trekke seg når man skal gjøre det alene fordi man blir så redd.

Du forteller at du er redd for at dine foreldre ikke skal tro deg. Likevel tror jeg det er lurt at du forteller at du har det på denne måten og ber dem ta deg med til fastlegen for hjelp angående vegen videre. Dersom de av en eller annen grunn ikke vil det kan du gå alene (men du vil trenge godkjenning fra dine foreldre dersom du skal ha henvisning til BUP/psykolog så det er best å ha dem med dersom dette blir aktuelt). Du kan også gå til helsesykepleier på skolen din for å forteller om dette eller du kan gå til helsestasjon for ungdom. Alt dette er gratis for deg.

Ønsker deg alt godt!

Med vennlig hilsen psykologen