Jeg føler at det er bedre å dø enn å leve.

Jente, 16

Jeg vet ikke egentlig hvorfor jeg gidder å skrive hit, men jeg vil vite om dette er vanlig. Jeg sliter med ekstremt lav selvtillit, sånn seriøst jeg hater meg selv så mye. Med det sliter jeg også med selvskading, fordi det er godt å kjenne at den psykiske smerten reduseres med fysisk smerte. Jeg gjør det ikke for oppmerksomhet, jeg selvskader på lårene fordi der er det ingen som ser. Jeg klarte å slutte en liten periode, men så ble jeg psykisk syk igjen, og da fikk jeg ekstreme tilbakefall. Jeg går til bup men har ingen nytte av det. Jeg har seriøst 0 håp for at jeg kommer til å bli bedre, 0 motivasjon for å få det bedre, og håper liksom bare på at jeg skal dø for å slippe å deale med det. Tankegangen min er at jeg kommer til å ha det sånn her resten av livet, det er jeg overbevist om. Derfor føler jeg at det er bedre å dø enn å leve, når det her er sånn jeg skal ha det konstant. Jeg begynner å lure på om det er noe galt med hjernen min, noe fysisk galt liksom.

Svar

Hei,

Takk for at du skriver til oss i ung.no når du har det så vanskelig.

Det er nok ingenting galt med hjernen din og dessverre så er det heller ikke uvanlig å ha psykiske problemer.

Tenårene er spesiell tid fordi hjernen er under ombygging, dette gjør ungdom mer følelsesstyrte og mindre regulerte, noe som øker risikoen for psykiske vansker. Mange sliter psykisk, de ønsker å få det bedre, men vet ikke hvordan.

Følelsene svinger enormt og nedturene oppleves uendelige og smertefulle.

Det å passe inn, være bra nok, se bra nok ut og bli likt av jevnaldrende er noe av det viktigste. Mange får det ikke til og opplever utfordringene som uoverkommelige problemer. Selvskading og selvmordstanker blir en måte å håndtere smerten på. Dessverre så skaper dette større problemer på sikt.

Selv om du føler nå at du vil ha det sånn resten av livet, så stemmer nok ikke det. Store endringer skjer og du blir flinkere til å regulere følelsene dine.

Husk at du "bare" er et menneske, psykologisk smerte er en del av livet. Det er ok å treffe bunnen, så lenge du ikke slår leir der.

Sett ord på det du føler, våg å kjenne smerten, vær i den, gråt... men så må du videre ved å finjustere kompasset ditt etter hvor du skal. Du skal jo opp fra bunnen, da må du først og fremst være en støtte for deg selv og ikke gi så mye plass til de selvkritiske tankene.

Mange i din situasjon opplever at det kan være til hjelp å snakke med noen, bruke selvhjelpsapper (se tips under), fysisk aktivitet, musikk, være kreativ, omgås mennesker som du liker, bake og gi seg selv litt skjermfri tid hver dag.

Gjør en god ting for deg selv hver dag!

Har lagt ved noen artikler og forslag til apper som jeg håper kan være til hjelp.

Jeg ønsker deg alt godt og lykke til!

Vennlig hilsen

Psykiatrisk sykepleier i ung.no

Besvart: 1.12.2025