Jeg synes at alt rundt meg er vanskelig, hva kan jeg gjøre?

Så fint at du skriver til oss nå som du er så fortvilet over situasjonen din. Det er helt forståelig at du kjenner på deg at alt det nye rundt deg er vanskelig. Det er derfor normalt at du blir så fortvilet som du blir.

Kan begynne med at det legges ved en artikkel du kan lese om hvilke rettigheter du har når det gjelder å kontakte barnevernet eller familievernkontoret som du kan lese. Går derfor ikke inn på dette i svaret til deg. Det som svaret vil handle om er tanker om hvorfor du opplever din nye situasjon som så fortvilende som du gjør, hva du kan tenke litt igjennom og hva de andre voksne rundt deg burde være oppmerksom på når de møter noen som ha opplevd mye i livene sine. Håper at du synes at det høres greit ut?

Inne i ditt hode er det tre deler som hjernen din er delt inn i. Ingen av disse delene er ferdig utviklet, det vil de ikke være før du er godt over 20 år. Det vil si at den delen i hjernen din som kanskje tar mest plass er noe som heter følelseshjernen din. Da merker du på deg alle disse store følelsene som du skriver om; sinne, frustrasjon, tristhet, oppgitthet osv. Disse følelsene blir igjen påvirket av dine tidligere erfaringer og aktiveres av en alarmknapp i følelseshjernen din som heter for Amygdala. Denne alarmknappen kjenner igjen alt det du har erfart i ditt unge liv, og kanskje mest de erfaringene du har som er negative. Mange beskriver at de kjenner seg stresset, klarer ikke å slappe av, sover dårlig osv når denne knappen begynner å "blinke rødt".

Dette forklarer at det er helt normalt at du reagerer slik du gjør nå som du har begynt på en helt ny skole. Den tryggheten du bør ha er nok ikke tilstede, du blir høyaktivert og føler deg utrygg da du ikke har noen på denne nye skolen og klassen du kjenner. Da fylles du med alle disse følelsene og kjenner inni deg at du ikke klarer å holde ut dette og må bort derfra. Igjen så er det en helt naturlig reaksjon, men skjønner godt at den følelsen må kjennes veldig skummel ut for deg. Det at du da tenker at det beste vil igjen være å flytte er bare din måte å si at nå er det alt for mange følelser i deg som er vanskelig og du har ingen til å regulerer dem med og da kobles den neste delen av hjernen din ikke inn, det som vi kaller for tankehjernen.

Det er tankehjernen som skal få deg til å tenke løsninger når du har det vanskelig. Men, det skjer bare hvis følelseshjernen din har ro og ikke er aktivert av denne alarmknappen. Når den er aktivert så tenker du ikke klare tanker, det er nesten helt umulig og det er så mange ungdommer som kjenner på en så stor lettelse når de hører dette. Dette fordi de tenker at det er bare dem som ikke klarer å tenke klart og kjenner på alle disse vanskelige følelsene. Da kjenner man seg bra alene og det er jo trist.

Det du skriver om at du ikke har konsentrasjon er som du ser helt normalt. Det jo vanskelig å tenke klart og logisk, og følelsene tar ofte overhånd. Selv om de som arbeider på den skolen du går på vet at du er ny og elevene vet at du er ny så blir de selv påvirket av miljøet de har i klassen og fortsetter å bråke i stedet for å ta litt hensyn til både deg og andre medelever. Men, og nå kommer det viktige; det er ikke du som skal ta ansvar for dette. Det er ikke du som skal gjenopprette ro i klassen. Det er det lærerne som skal gjøre. Det er deres ansvar som lærere og være gode rollemodeller og da må det også settes klassegrenser for hvordan skoledagen skal være.

Tenker at det er veldig viktig at du ser at det er ikke deg det er noe galt med, ei heller de du går i klassen med. Men, det å snakke sammen, det er bra. Det er bare i fredstid at man kan klare å snakke sammen, finne tilbake til roen og lytte til deg og din opplevelse av situasjonen, anerkjenne dine følelser (som naturlig nok blir store) og viser forståelse for dine reaksjoner. Som du skriver så har du negative erfaringer. Disse negative erfaringene henter deg inn når du ikke klarer å regulere ned følelsene og da kobles de automatiske tankene på. Det at ingen vil være sammen med deg, ingen liker deg osv. Da er det fint om du klarer å formidle dette når du er rolig, og ikke når du er trist eller sint. Det er jo når man er rolig at du kobler på tankehjernen din og kan finne gode løsninger. Opplever du da at noen lytter til deg, så vil dette gi deg en positiv forsterkning om at det går bra å snakke med noen du har nær deg.

For å forstå bedre hva denne positive samtalen i en rolig situasjon kan føre til er eksemplet her: Hvis du går ned en mørk gate så kan alarmknappen din skrus på, du spenner musklene og er på vakt. Ved å hente fram tidligere erfaringer om at du ikke har opplevd noe negativt i denne gaten, kan du snakke deg selv til ro og fortsette videre. Da har du tatt i bruk en positiv tanke for å få bort en negativ tanke.

Men, igjen så er dette vanskelig å trene på alene. Du trenger noen du kan være trygg på og som du synes er god å snakke med. Se rundt deg der du er og se om det kan være noen som du kjenner deg litt mer trygg på enn andre. Kan det være en du kan bli litt bedre kjent med? en du kan kontakte når du føler at livet er dritt og at ingen forstår eller hører på deg? Hvis ikke så tenk etter om det er andre personer du kan snakke med. Hva med helsesykepleier på skolen din? eller en av dine lærere?

Hvis du kjenner på deg at det er vanskelig å snakke om det som har skjedd der du er nå og ikke minst kjenner på den utryggheten du formidler så vet vi at det er mange som bruker svaret vi gir til de voksne. La dem lese hva som er skrevet og la dem få en innsikt i hvordan du egentlig har det, også når du ikke bare er sint og frustrert. Det kan være til hjelp for deg og det er jo det aller viktigste. Det at du skal ha det bra og finne en plass der du er trygg, ser deg sett og forstått.

Krysser alle fingrene for deg og håper virkelig at svaret var til hjelp for deg selv om det kanskje ikke ble helt slik du hadde tenkt det.

Vennlig hilsen

Helsesykepleier

I samarbeid med ung.no.