Føler meg aldri bra nok

Hei,

Det er vondt å ha en følelse av aldri å være bra nok. Du skriver at du har hatt det slik siden du var 13 år, og at noe skjedde den gangen som ga deg denne opplevelsen av deg selv. Mange sliter med lignende følelser – at de ikke føler seg bra nok, at de er mislykkede, eller at de er "dårligere enn andre". Sammenligning og påtrengende tanker om hva man burde ha gjort eller hvordan man burde være, kan bli svært plagsomme. Dette kan føre til at man føler seg tom og håpløs. Det er vonde følelser som kan være vanskelige å endre. For noen kan dette til og med føre til tanker om å skade seg selv eller ta sitt eget liv.

Når vi har det vanskelig, kan det være utfordrende å finne energi og motivasjon til å gjøre ting vi vet kunne hjulpet oss. Det er helt forståelig at du ikke har overskudd til husarbeid, og at konfliktnivået mellom deg og samboeren din øker. Du kjenner deg kanskje ikke igjen i alt dette, men kanskje noe gir mening for deg?

Når selvfølelsen er lav, blir det vanskelig å forstå og gi seg selv den omsorgen man fortjener.

• Selvmedfølelse handler om å snakke til seg selv slik en god forelder ville gjort når man feiler. For eksempel: "Jeg orket ikke rydde i dag fordi det har vært en veldig vanskelig dag, og jeg føler meg helt utslitt. Det er greit at jeg har det sånn nå, og kanskje får jeg mer energi senere."
• Du kan øve på selvmedfølelse ved å være nysgjerrig på følelsene dine, anerkjenne dem som gyldige, og prøve å forstå hvorfor de dukker opp. Paradoksalt nok kan det å gi seg selv rom til å "feile" gi mer energi til å få ting gjort.
• Å bli bedre på selvmedfølelse kan også hjelpe deg og din samboer. Kanskje kan dere sammen øve på å forstå hverandre bedre og finne ut hva dere trenger.
• Når vi føler oss utilstrekkelige, har vi en tendens til å fokusere på alt vi ikke får til. Du kan prøve å flytte fokuset til det du faktisk får til – enten alene eller sammen med din samboer. Det kan være små ting, som at du er god til å lytte, at du er en god venn, eller at du fikset noe i løpet av dagen.

Du nevner ikke mye om hva som skjedde da du var 13, eller om du har fått noen hjelp tidligere. Kanskje trenger du mer støtte til å bearbeide og forstå hvorfor du tenker og føler som du gjør. Jeg synes du skal prøve å snakke med fastlegen din en gang til angående henvisning til DPS (Distriktspsykiatrisk senter) eller andre tjenesten som kan være aktuelle.

Du kan selv også ta direkte kontakt med psykisk helse i kommunen eller helsestasjonen for ungdom. Hvilke av disse to tilbudene som er aktuelt for deg, avhenger av aldersgrensene for tilbudene i din kommune. Noen steder tilbyd helsestasjonen samtaler frem til 24 års alder, noen steder frem til 18.

Jeg håper dette, sammen med artiklene jeg legger ved, kan være til hjelp for deg.

Vennlig hilsen

Psykolog, ung.no