Har alltid hatt en følelse av at jeg må være perfekt.

Jente, 19

Akkurat nå føler jeg meg litt fortapt. Jeg er en hardtarbeidende person som alltid prøver å være der for alle, uansett hva. Jeg har to jobber, har mye på gang. Jeg vil så gjerne få til alt, være en god venn, være til stede, være flink... men jeg føler at jeg aldri strekker helt til. Jeg har alltid hatt en følelse av at jeg må være perfekt, selv om jeg vet at ingen egentlig er det.I tillegg skammer jeg meg over ting jeg gjorde da jeg var yngre. Jeg var annerledes, kanskje litt rar, og det plager meg fortsatt. De fleste av vennene mine bor langt unna, og jeg prøver å balansere mellom å ikke være for mye, men heller ikke for lite.For et år eller to siden møtte jeg en person som betydde mye for meg. Vi var begge på et vanskelig sted, og selv om vi ikke har hatt kontakt på et år jeg har til og med blokkert ham,klarer jeg ikke å slippe følelsene mine. Jeg vil ikke mase på ham, men jeg har aldri følt noe så sterkt for noen før, og jeg er redd for at jeg aldri vil finne noen.hva skal jeg gjøre

Svar

Hei!

Så fint at du skrev til oss om dette.

Jeg prøver å svare litt oversiktlig ved å bruke overskriver som er uthevet. Jeg håper det er ok.

Det ble et langt svar. Kanskje kan du lagre det og lese det flere ganger?

Har alltid hatt en følelse av at jeg må være perfekt.

Du beskriver en vanlig situasjon for mange, og kanskje spesielt jenter.

En skal klare alt, mestre alle utfordringer, gjøre det beste og være den beste i alle ting, til og med i vareta andre, samtidig som en tenker at alle ting kunne være gjort bedre.

Det er slitsomt. Det er som å løpe i hamster-hjul som aldri tar slutt eller stopper.

Kanskje er det på tide at du tenker deg om;

hvordan du vil at livet ditt skal være?
og finner ut hva og hvem som er viktigst for deg?
hva du kan gjøre for å få mer ro?
og ikke minst at du lærer deg å skille på det du kan gjøre noe med og det du ikke kan gjøre noe med?

Kanskje må du konsentrere deg om deg selv en periode framover?

Jeg skammer meg over ting jeg gjorde da jeg var yngre.

Når en skammer seg over ting en gjorde da en var yngre, ser en tilbake på den unge personen en var, med nåtidens erfaring og kunnskap.

Vi er vår egen verste dommer i en slik situasjon.

Er ikke dette ganske urettferdig ovenfor den yngre utgaven av seg selv?

Kan du, i stedet for å dømme henne/deg selv, trøste henne/deg selv?

Kan du jobbe med å akseptere den unge jenta du var, prøve å forstå henne, og også tilgi hennes uvitenhet og manglende erfaring i dette livet?

En kortversjon av denne jobben er "ALT-metoden":

akseptere at en gjorde det en gjorde
lære av det
tilgi seg selv

Er redd for at jeg aldri vil finne noen.

Det hender en møter personer som betyr enormt mye for en.

Når du møtte ham, var dere begge på et vanskelig sted. Kanskje var det sånn at dere var alt for hverandre i den perioden, at dere var hverandres liv og håp?

Når en har det vanskelig og møter en som forstår en, kan det oppleves avgjørende. Det kan følge en videre. Det kan være på grunn av de sterke følelsene en hadde, og kanskje delte med den andre. Det har kanskje satt sine spor i deg?

Men så er fakta at du har blokkert ham.

Når du tenker på ham, kan du kanskje øve på og minnes det som var bra, glede deg over det dere delte, og så at du realitets-orienterer deg selv? Kanskje må du minne deg selv på hvorfor du blokkerte ham?

Det kan være nyttig at du finner en fagperson å snakke med, en som kan hjelpe deg å rydde i alt dette.

Når du har fått mer orden i tanker, minner og følelser, er du kanskje klar for å finne