Han har ikke mor, og kan ikke språket. Hva gjør jeg?

Hei! Så fint du skriver til oss igjen, og forteller det som er viktig for deg.

Først vil jeg si at det er hyggelig å høre at du har funnet en drømmegutt.

Det at du har det bra med ham og i forholdet tenker jeg er viktig.

Så er det disse drømmene og ønskene vi har for fremtiden, og den virkeligheten vi møter på veien.

Jeg kan forstå at det er leit for dere begge to, og kanskje spesielt han, at han ikke har en mamma lenger. Foreldrene våre er jo ofte de nærmeste, og som svigerdatter har familien en stor innvirkning.

Nå er det desverre slik at situasjonen er som den er. Og det er ikke så mye man kan gjøre med det. Her lurer jeg på om du og jeg sammen skal utforske litt rundt hvordan du kan forholde deg til det. Har du noen du kan snakke med? Som du er trygg på og stoler på? Her kan for eksempel helsestasjon for ungdom være til hjelp eller en klok venn.

Går det an å se på disse tingene på en litt annen måte? Kunne det være at i stedet for at du kommer inn i en familie som er ferdig, så skaper dere en sammen? Hvordan hadde det vært for deg og dere? - Med venner, din familie, og hans familie - så godt det lar seg gjøre.

Jeg får inntrykket av at du savner noe i livet, og kanskje spesielt gjeldende relasjoner/familie. Kan det være en måte du kan dekke dette behovet på? Med han som partner? Kunne dere ha utforsket andre ting ved det å være sammen? Kunne du snakket med han om dette, og kanskje foreslått noen muligheter for at dere begge to skal ha det bedre?

I narrativ terapi så sier vi at selv om noen er døde, så lever de ofte blant oss. Hvordan hadde det vært for han, tror du, om du spurte han om moren hans? Kanskje du og dere kan snakke litt om henne, om den hun var?

Eller så har han kanskje en annen voksen person han er nær, som du kanskje kan bli bedre kjent med?

Jeg tenker at sorgen og savnet etter en svigermor, kan helbredes (noe)på en annen måte ved at du kommer i nærmere kontakt med både deg selv, og han, og dere to som par. Det kan være en mulighet ihvertfall. Hva tenker du?

Så er det dette med språket da. Det skjønner jeg er frustrerende. Man får jo liksom ikke helt snakket sammen, sånn ordentlig. Hvordan hadde det vært for deg å lære deg litt li? Det er jo et nydelig språk. - Om ikke, kanskje lære litt om landet, kultur, mat og tradisjoner.

Så kan dere kanskje invitere til å ha en liten språkcafé sammen med familien og venner? - Med det så kan dere komme nærmere hverandre, og utforske hverandre på nye måter, samtidig som at det ikke blir så mye press over det. Dette kan faktisk bli ganske så gøy.

Avslutningsvis vil jeg gjerne fortelle deg at jeg forstår at det er en sorg å ikke ha en svigermor, og at det er komplisert å være sammen med noen som kommer fra en helt annen bakgrunn enn deg, også med det språklige.

Selv om det, så tror jeg dere er ganske heldige som fant hverandre, har det så bra sammen, og at det er mange muligheter for at dere skal få en fin felles fremtid. Dette med hjelp av kommunikasjon, nysgjerrighet, imøtekommende holdninger og kjærlighet.

Les artiklene under, de kan hjelpe deg på veien.

Legger ved artikkelen om sorg, som kan hjelpe deg med å håndtere disse følelsene når du kjenner på de.

Sender deg en god klem <3

Med vennlig hilsen rådgiver innen atferdsvitenskap, ung.no.