Jeg føler at farmor ikke liker meg, det er vondt. Jente 13

Hei!

Det er forståelig at du blir lei deg av dette. Det er vondt å kjenne på forskjellsbehandling fra noen som står oss når - som en farmor. Du fortjener den samme oppmerksomheten fra henne som det din fetter og kusine får! Du fortjener å kjenne deg likt!

Noen ganger vet ikke voksne hvordan det de sier oppleves for andre. Særlig de eldre, som er fra en generasjon der man ikke var like vant til ta hensyn til barns følelser. Så da trenger de en ekstra påminner. Jeg syns du skal snakke med farmor og fortelle litt om hva du kjenner på og savner!

Det kan være vanskelig og ubehagelig å ta en slik samtale, og timingen må være riktig. Men det er likevel viktig at du gjør det. Finn en tid der du og farmor har ro, ting er hyggelig, og ingen andre er i veien. Så sier du bare noe sånt som:

"...du farmor, jeg har tenkt på en ting jeg har lyst til å si deg.."

Da tipper jeg hun følger med. Og så sier du det du skulle ønske farmor også kunne gjort med deg. I en slik samtale er det best å holde seg til det som gjelder en selv og ens egne følelser. Referer til konkrete ting, som for eksempel at du hadde blitt glad om du også fikk være på bakgrunnen på mobilen hennes, eller at du kunne tenke deg at dere to også dro og så på bunad sammen. Da fokuserer du på det du vil at skal skje, fremfor å si hva som er dårlig. Det pleier å funke! Hvis samtalen føles trygg så kan du i tillegg si at du noen ganger blir såra av at hun snakker om hvor smarte søskenbarna dine er foran deg, men ikke sier det samme om deg.

Si at du forteller henne dette fordi du er glad i henne og vil være mer sammen med henne på en hyggelig måte, og at du tenker det da er viktig å si ifra om de vanskelige tingene og. Spør gjerne også farmor hva hun tenker om saken. Jeg tror hun ikke har merket hvordan hun holder på, og jeg håper hun blir glad for at du tør å si ifra og at hun ikke går i forsvar.

Hvis du kjenner at det blir for vanskelig å si ifra selv, så er det helt lov å be om hjelp til å si ifra, fra mamma eller pappa. Jeg vet at det er vanskelig, men ta sjansen!

Det er bra at du vil sette ord på det du har på hjertet. Å gå til en psykolog kan være fint. Jeg har flere tips til hvordan du kan få til det:

1) Bestill time hos fastlegen din og fortell at du trenger å prate med noen, som f.eks psykolog. Fastlegen kan henvise deg. Kanskje trenger du hjelp av foreldrene dine til å bestille time, men samtidig kan du få gå inn til fastlegen og prate alene når timen er, hvis du vil.

2) Kontakt helsestasjon for ungdom der du bor. Dit kan du gå alene. Ofte jobber det psykolog eller andre helsepersonell der, som har utdanning i å prate med ungdom på den måten du kan trenge.

3) Ring til en hjelpetelefon som f.eks "kors på halsen". Det er en anonym og fin måte å få satt litt ord på det du har på hjertet. Den du snakker med har taushetsplikt og er en voksen som vil hjelpe og lytte. Sammen kan dere planlegge hvordan du skal ta samtalen med farmor og evt også kontakte psykolog.

4) De fleste kommuner har også barne-og familieteam som er gratis å bruke. Sjekk nettsiden til kommunen din og se om du kan finne noe slikt.

Håper dette ga svarene du trengte. Det er flott at du setter ord på det du kjenner på og har lyst til å gjøre noe for å få det bedre. Jeg håper at samtalen med farmor går bra, om du tar mot til deg og snakker med henne. Jeg har blant annet lagt ved en artikkel under som handler om å få foreldre til å forstå. Men det kan jo likegjerne brukes med besteforeldre. Lykke til, alt godt til deg<3

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no