Pappa liker meg ikke, jeg vil ikke bo hos han. Jente 16

Hei!

Du er absolutt ikke slem når du ikke vil snakke så mye med faren din om dine ønsker fremover. Han har ikke vært der for deg, forteller du, verken følelsesmessig eller i det praktiske livet. Da er det ikke rart at du ikke ønsker å ha så mye med han å gjøre nå, eller snakke med han om det du tenker.

For når vi ikke får det vi trenger av de som egentlig skal være våre nære omsorgspersoner så er det naturlig å reagere med å etter hvert "koble av" følelsene sine for å slippe å bli så skuffa/såra. Du kan tenke på det som at du rett og slett beskytter deg selv ved å koble deg av faren din og ta avstand til han, og ikke snakke så mye med han. For det er for smertefullt å ønske oppmerksomhet men aldri få det.

Prisen pappa må betale for å ha brydd seg så lite, er at han nå kjenner deg mindre og at det er større avstand mellom dere. At det har blitt sånn, det er pappa sitt ansvar, for han er den voksne. Kanskje er det grunner til dette som handler om hans voksenliv og valg han har tatt som har gått ut over deg. Men uansett så er ikke dette noe du behøver å kjenne på skyld eller dårlig samvittighet for. Jeg vet ikke om du kjenner på det? Det kan være vanskelig å la være, men jeg håper du kan fortelle deg selv at du har lov å sette grenser og du har lov å beskytte deg selv fra skuffelser og emosjonelle sår når voksne ikke klarer å gjøre den jobben de har som foreldre.

Jeg tenker det er lurt at du bor hos moren din, dersom det er det du ønsker selv. Hvis det blir problemer med å få pappa til å forstå, eller hvis du trenger hjelp til å kommunisere med han så kan du kontakte et familievernkontor. Der jobber det psykologer og familieterapeuter som er vant til å snakke med familier som har konfliker og de kan også snakke med deg om det du har opplevd vedrørende pappa. Det kan være godt å få bearbeidet og satt ord på alt du bærer på. Det vi har med oss i "bagasjen" vår, både av skuffelser og gode opplevelser, det former oss som mennesker. Det kan være lurt å se litt på dette sammen med en fagperson.

Du kan ta kontakt på egenhånd først hvis du vil. De kan snakke med deg alene, og de kan snakke med faren din og deg sammen hvis du skulle ønske det. Det kan jo hende at ting kan bedres med tiden, men da må faren din vise at han er villig til å ta ansvar og engasjere seg på ekte. Han må også klare å reparere det han har ødelagt mellom dere ved å ta ansvar, si unnskyld og forklare hvorfor ting har blitt som det har blitt. Og du må kjenne at du er klar for det og at du får reparert noe av det som har blitt ødelagt igjennom årene.

Jeg håper dette ga svarene du trengte. Lykke til.

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no