Jeg er bekymret for pappa, han virker nedfor når han er hjemme

Hei

Det er forståelig at du er lei deg når faren din som er en du er glad i, ikke virker lykkelig hjemme sammen med dere. Du ser hvordan han endrer seg når han kommer til foreldrene og broren din - jeg kan tenke meg at dette også er sårt for deg.

Her er noen tanker jeg vil dele med deg, etter å ha lest det du skriver:

• Det er absolutt mulig at faren din fortsatt sørger. Å miste sin beste venn i en ulykke, det setter spor, også mange år etter. Jeg vet ikke hvordan faren din håndterte hele situasjonen den gangen det skjedde. Men hvis han ikke var klar for å ta inn over seg og ikke turde å kjenne ordentlig på sorg når det vonde skjedde, så kan det tenkes at sorgen på en måte "satt seg fast" og dermed har blitt med i kroppen hans i årevis etterpå. Og jeg tenker at uansett - om han var igjennom en sorgprosess så er det naturlig at dette fortsatt er vondt for han. Jeg tenker det ville vært fint om du fant en anledning til å snakke litt med faren din om det han har opplevd. En dag ting er rolig, spør om han vil fortelle litt om det som skjedde med bestevennen. Er det noe han fortsatt tenker mye på og sørger over? Hvordan var bestevennen som person før han døde? Hva var det som egentlig skjedde den dagen alt gikk galt? Det kan bli en samtale preget av alvor og mye følelser men da viser du at du bryr deg og at du er nysgjerrig på han. Kanskje det å tørre å prate om hele den situasjonen, gjør at du og pappa faktisk får en fin og nær samtale som ikke bare dør ut?
• Videre, så kan du godt si ifra til pappa at du ser at han virker nedfor og trist når han er hjemme. Du trenger ikke ta noe ansvar for at han skal få det bedre, eller løse noen av hans problemer. Bare det at du sier ifra og viser at du ser han, kan hjelpe. Hvis du sier ifra så håper jeg at han forteller litt og blir mer åpen med deg.
• Ettersom du er nære mamma så er det også fint om du kan dele tankene du har med henne. Du kan si akkurat det som du skrev her til oss. Kanskje hun vet noe mer, eller kan fortelle noe som gjør det lettere for deg å forstå hvorfor pappa er som han er? Mamma kan også prate med pappa om saken. Det er de som er voksne, som har ansvar for å finne en god vei videre.
• Til slutt vil jeg råde deg til å invitere med pappa på en aktivitet. Når det blir vanskelig å prate så kan det føles lettere å gjøre noe sammen. Tenk etter hvilke ting dere begge kan like, som dere kan ta dere tid til nå i juleferien. Det trenger ikke være stort. F.eks: se på gamle bilder fra du var liten, dra på kafe og kjøpe en is, gå en tur ut, spille et brettspill, se en film sammen, lage middag sammen, besøke noen dere begge liker. Når man har gjort en hyggelig aktivitet sammen har man gjerne mer å prate om etterpå. Tror du pappa ville likt et slikt initiativ fra deg? Det tror jeg!
• Og til slutt vil jeg si, at det at pappa blir så glad og pratsom når han er hos foreldrene og broren sin er jo også et godt tegn. Det betyr at det finnes lys i han! Bli gjerne med han når han drar dit og involver deg i samtalene de har sammen. Kanskje det blir lettere for deg og pappa å ha det fint etterpå når dere kommer sammen fra et sted der det har vært god stemning.

Jeg håper noen av disse innspillene er til nytte for deg og at pappa åpner seg mer opp for deg om du tar noen av de initiativene jeg har foreslått her. Det er fint at du bryr deg om pappa og vil hjelpe han, du virker som en skikkelig god og omsorgsfull jente. Samtidig så minn deg selv på at det ikke er ditt ansvar at pappa har det bra med seg selv. Du kan gjore noen tiltak men til syvende og sist er pappa voksen og det er han som har ansvar for at det skal være trygt og godt i familien deres. Har han det ikke bra så må han og mamma ta ansvar for å søke hjelp. Minn deg selv om det når du kjenner på å ikke strekke til, for den følelsen fortjener du ikke å ha <3

Lykke til.

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no