Mamma har funnet et brev som jeg skrevet, jeg vil ikke snakke om det

Hei

Jeg skjønner at du er i en vanskelig situasjon. Og jeg skjønner at det er vanskelig å snakke, det er ikke uvanlig når man strever at man ikke vil, har lyst eller kan snakke.

Det høres ut som mammaen din vet om at du har det vanskelig og det er fint. Kanskje hun og har merket at du nå har det bedre. Kanskje hun tar opp brevet som du skrevet eller kanskje hun bare ser til at dere 2 har det koselig hjemme. Og om hun tar det opp så kan det være fint for deg å få snakket litt rundt det som du skrevet selv om du ikke vil. Og så kan du si ifra at du ikke vil snakke mer.

Mammaen din er jo bekymret for deg og vil bare at du skal ha det bra. Prøv å se det fra den vinkelen, så kanskje det går litt lettere å snakke. Og når mamma er trygg på at du gir beskjed når det er vanskelig så er det lettere for henne å stole på at du sier ifra. Og da kan du kanskje få være litt mer i fred og lytte på musikk og snakke når du selv vil.

Vi svarer på mange spørsmål fra ungdom som sliter psykisk og vi råder dem alltid til å snakke med en voksen. Dette svarer vi for vi vet at det hjelper å snakke.

Dette var kanskje ikke det svaret du ville ha, men jeg håper du skjønner at det nytter å snakke når man har det vanskelig. Men det er også viktig at man ikke bare snakker om de vanskelige tingen. Man må og snakke om andre hverdagslige ting og gjøre koselige ting sammen så at man får litt pause fra det man strever med.

Vennlig hilsen helsesykepleier