Vil snakke om selvskadingen min, men klarer ikke åpne meg

Hei,

Så bra at du starter med å skrive til oss når du kjenner det er på tide å prate med noen om hvordan du har det! Det høres absolutt ut som en god ide.

Det du forteller om høres ikke greit ut i det hele tatt, og jeg er glad for å høre at barneverntjenesten er involvert. Jeg skjønner at det kan være vanskelig å tro på at noe vil hjelpe, og at det å stole på noen kan være vanskelig. Men jeg håper du kan prøve å være åpen for at det kanskje kan endre noe likevel.

Jeg er også enig med deg i at det høres lurt ut å prate med noen om hvordan du har det, og selvskadingen spesielt. Selvskading kan en del ganger handle om at du er overveldet og forsøker takle for mye alene.

Du forteller om vanskelige ting du opplever fra dine nærmeste personer, samtidig som du da ikke kan stole på at du får hjelp fra dem til å takle alt det vanskelige. Det er en dobbelt vond og vanskelig situasjon, og det er ikke så rart du lider en del da.

Så er spørsmålet hvem du kan snakke med, og hvordan du kan få til å fortelle mer. Det kan hende du er introvert, men det å streve med å fortelle om dine vanskelige følelser og tanker tror jeg ikke handler om akkurat det. Det er nok mer fordi det kan være vanskelig å sette ord på veldig store og vonde ting, og fordi du ikke er så vant til å snakke om hvordan du har det hvis familien din fungerer som du sier.

Det å snakke om følelsene og tankene dine for deg er kanskje ganske nytt. Ut i fra det du beskriver er det ikke så lett eller trygt å si i fra om hvordan du har det. Da er det ikke rart det er vanskelig.

Jeg pleier ofte gi råd om å bruke det du har skrevet her, eller eventuelt skrive noe nytt, om du synes det er vanskelig å snakke. En del ganger kan det være lettere å levere noe skriftlig, for eksempel, heller enn å si noe muntlig.

Kanskje kan du vise det du har skrevet og hva vi har svart til helsesykepleier? Kanskje helsesykepleier kan hjelpe deg til å finne noen andre å snakke med, om du opplever at det ikke hjelper å snakke med hen?

Kan du levere det til barneverntjenesten og få snakket mer med dem om hvordan du har det? Det kan være veldig viktig informasjon for dem å vite, for at de skal kunne hjelpe deg og familien på best mulig måte.

Det er også viktig å si at hvor mye du opplever det hjelper å snakke også kan henge sammen med hvor mye du klarer åpne opp og dele. Det å være åpen og ærlig om følelsene og tankene dine er viktig for at de rundt skal vite hva de kan hjelpe deg med. Det betyr ikke at du alltid må vite hva du tenker og føler, og kunne si det. Men du må i alle fall kunne si at du har det vondt, men strever med å snakke om det.

Jeg vet ikke hvorfor du ikke stoler på saksbehandleren din. Om det er noe hen har gjort, eller mer en følelse du har. Det kan være viktig for deg å huske på at det å stole på voksne kan kjennes vanskelig eller umulig ut, om du har blitt skuffa av moren og faren din til nå. Det betyr likevel ikke at alle voksne nødvendigvis kommer til å svikte deg.

Til sist vil jeg si at det kan være viktig å huske på at hvordan foreldrene dine er mot deg ikke er din skyld. Det høres ut som de strever med å være gode nok foreldre, og det handler nok om hvordan de har det. Noen foreldre strever såpass mye med sine egne problemer at det kan bli vanskelig for dem å være gode voksne for barna sine. Det er aldri barna sin skyld.

Jeg legger ved noen artikler og ressurser til deg, og ønsker deg lykke til videre.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no