Jeg skjønner ikke personligheten min.

Jente, 16

Hei, hvorfor er jeg slik? Jeg skjønner ikke personligheten min. Jeg innadvent rundt store grupper og folk jeg ikke kjenner, men samtidig er jeg mer utadvendt rundt folk jeg ikke kjenner som er i mindre grupper. Jeg er også utadvendt rundt venner. Jeg føler meg ukomfortabel og må nesten bygge opp mot til å gjøre små ting som å ta pålegg fra frokost boret dersom det er folk rundt boret jeg ikke fult stoler på. Også hvis jeg skal gå inn i et klasserom fullt av folk, spesielt under en time, må jeg dette! Jeg blir så sliten av denne konstante «frykten». Samtidig føler jeg en trang til å tilpasse meg de jeg er sammen med. Noe som gjør med veldig utbrent når jeg først er alene. Jeg legger fort merke til små humør endringer hos andre, så er det noen som virker lei seg eller ikke sier så mye prøver jeg alltid å få opp humøret deres. Nå som jeg er eldre begynner jeg å lure på om jeg har en personlighet i det hele tatt, er alt ett kostyme? Hvorfor er jeg slik, kan jeg gjøre noe med det?

Svar

Hei,

Takk for at du skriver til oss i ung.no og ønsker å utforske og reflektere rundt hvorfor du er som du er og om du kan gjøre noe med det. Det er gode spørsmål!

Det er lett å bli forvirret over at man i noen settinger er ganske utadvendt, mens i andre settinger, er innadvendt. Det er forståelig, likevel er det veldig vanlig. Noen går igjennom et helt liv, uten helt å forstå sin egen personlighet.

Vi er som oftest ikke enten det ene eller det andre. Vi er sammensatte mennesker, tilpasningsdyktige og emosjonelt sensitive. Ofte er vi tryggere i små, kjente grupper og mer usikre i grupper som er større eller hvor det er mennesker vi er usikre på.

Når du har mye frykt i situasjoner som ikke er farlig, så handler dette om at hjernen tolker noe som en trussel eller fare og nervesystemet ditt reagerer ved å bli fryktaktivert. Dette skjer fordi hjernen ikke klarer å skille mellom en "tenkt" fare og en reell fare.

Det kan du jobbe deg ut av ved å ikke unngå, men gå i møte det du frykter med hevet hode, modig innstilling, fortelle deg selv at det ikke er farlig og rolig pust. Gjentakelse.

Det å hele tiden tilpasse seg andre og føle at du ikke har noen personlighet, er veldig vanlig når du er i tenårene. Ofte faller ting mer på plass mot slutten av tenårene/begynnelsen av 20 årene.

Prøv å ha mest mulig medfølelse med deg selv, behandle deg selv med raushet og vennlighet. Gi deg selv lov til å feile og ikke mestre. Altfor mange snakker nedlatende til seg selv (at man ikke er bra nok, pen nok, flink nok) og det gjør deg bare trist.

Har lagt ved noen artikler og forslag til apper som jeg håper kan være til hjelp.

Jeg ønsker deg alt godt og lykke til!

Vennlig hilsen

Psykiatrisk sykepleier i ung.no

Besvart: 3.2.2026