Rus, konstante tanker om selvmord, alt går til helvette. Hva gjør jeg?

Hei,

jeg skjønner godt at du opplever livet akkurat nå, som kaotisk og vanskelig. Du ruser deg i perioder daglig og har stoppet å møte på skolen. Det føles som at alt har gått til helvette og du er usikker på om du har en fremtid. Da er det heller ikke uvanlig å få tanker om å ta sitt eget liv. Du er ikke alene om å ha utfordringer med rus og selvmordstanker. Det finnes mye god hjelp og er helt klart en fremtid for deg, selv om det ikke kjennes sånn ut akkurat nå.

Du skriver at mobbing og lavt selvbilde er grunnen til at du startet, og mange kan nok kjenne seg igjen i dette. Rusmidlene er dessverre en effektiv måte å styre følelser på. Mange opplever først økt selvtillit og fellesskap i miljøet. Senere kommer gjerne en opplevelse av å være utenfor, "ikke få til det man ønsker" og fysisk og psykisk smerte når du ikke er påvirket. Det er vanskelig å endre alene. Ofte trenger man også hjelp til flere ting, som skole, følelser, kroppen og menneskene rundt deg.

Jeg tror det viktigste for deg akkurat nå er å klare å fortelle noen om dette, uten å skjule noe. Du sier det er flere instanser inne, men at det er vanskelig for deg å stole på dem. Du er usikker på hvilke konsekvenser det vil kunne ha, kanskje kan det bli verre? Mange er redd for akkurat dette, spesielt å fortelle om rus og tanker om å ta sitt eget liv. Det er lett å glemme at behandlere og helsevesenet er der for deg og virkelig ønsker å hjelpe.

Generelt er helsesystemet bygget slik at du skal kunne fortelle det meste uten at det skal få konsekvenser for deg. Du skriver ikke hva du er redd for, men jeg tipper det kan være flere ting. Ett tips for å sjekke det ut, er å stille et generelt spørsmål til den du vil snakke med. Du kan f.eks spørre: Hvis noen forteller deg at de bruker rusmidler, må du si det videre til foreldrene? Det finnes også anonyme tjenester du kan kontakte. Det kan svare dirkete på spørsmål, slik at det ikke er frykt for hva som kan skje som gjør at du ikke tør å snakke med noen.

Jeg vil tro det er mye god kompetanse hos dem du har rundt deg, dersom du tør å dele. Prøv å finn den du synes det er lettest å snakke med. Du kan også snakke med en lærer, helsesykepleier på skolen eller oppsøke helsestasjonen for barn og unge. Du skriver ikke så mye om dine foreldre, familie eller venner, men gjerne tenkt på om det er noen her du også kan snakke med?

Om det er vanskelig å si det direkte, kan du skrive det ned eller til og med vise spørsmålet du har skrevet inn til oss.

Jeg heier på deg og vet mange i din situasjon går en mye bedre fremtid i møte. Selvtillit og identitet er sårbart og i endring i ungdomstiden. Det vil ofte se helt annerledes ut senere. Jeg håper du finner noen gode støttespillere i den prosessen.

Vennlig hilsen

Psykolog, ung.no