Vennen min har ingen far, så er det lurt at jeg snakker om min far?

Hei,

Så fint at du tenker på vennene din og om h*n kan bli såret eller lei seg om du snakker om faren din.

Jeg kan forstå at du tenker slik og at du ønsker å skåne vennene din, men jeg synes du skal snakke om faren din der det faller seg naturlig og som om du ville gjort det med andre venner som har en far i livet sitt.

Kanskje du kunne spurt vennen din og vært ærlig om at du er usikker på dette? Si at du har tenkt på en ting og spør gjerne vennene din om hva h*n tenker når du eller andre snakker om faren sin. Det kan jo også være at vennen din setter pris på at du spør, og ved at du spør så kan du se om vennen din er komfortabel med å snakke om faren sin og hvordan vennen din opplever det å ikke ha en far i livet sitt. Ønsker ikke vennen din å snakke om det, så merker du nok fort det, og da kan du bare si at du spurte fordi du bryr deg om h*n.

Når noen kanskje har mistet noen eller av andre årsaker ikke har en foreldre i livet sitt, så kan andre bli usikre på om de kan si noe eller spørre om dette. Men ofte er det slik at personen faktisk setter pris på at man spør, for det er jo bare et tegn på at man bryr seg. Noe de fleste synes er positivt.

Les gjerne artiklene under som tar for seg hvordan du kan snakke med en venn om vanskelige ting. Kanskje du finner noen gode tips der!

Jeg håper dette var til hjelp for deg. Ønsker deg alt godt.

Vennlig hilsen helsesykepleier