Jeg er deprimert og føler alt ville vært lettere om jeg var jente...

Hei kjære deg!

Takk for at du kan fortelle til oss hvordan du har det og hva du strever med. Jeg forstår at du bærer på mye smerte og frustrasjon inni deg som du forsøker å håndtere så godt du kan og at spiseforstyrrelsen og selvskading mest sannsynlig kan være mestringsstrategier som på en måte hjelper deg akkurat nå.

Vi tenker at selvmordstanker er et symptom på at man har en smerte inni seg som er vanskelig å forstå og som gjør vondt. Men ofte så kan tankene også bety at man vil at det som er vondt og vanskelig skal forsvinne mer enn at man faktisk vil dø. Kan det være slik for deg tror du?

Du forteller til oss at du går med mye inn i deg og at foreldrene dine ikke vet hva du egentlig tenker og føler. Det er ikke unormalt at man kan få det verre når foreldrene skilles. Det er jo en trygg base som løses opp og man skal forholde seg til sine foreldre og på enmåte bli kjent på nytt. Det at moren din tenker at dine symptomer kan knyttes opp til dere skilsmisse er ikke så rart og det kan jo være at hun ikke vet hvordan du egentlig har det inn i deg og hva du egentlig tenker?

Hvordan ville det være for deg å si til henne at du har vonde og mørke tanker? Det er viktig å snakke om selvmordstankene og det finnes hjelp og få selv om det kan virke håpløst akkurat nå. Du trenger ikke fikse alt helt alene! Det løser seg ikke å hoppe fra en bro og jeg vil minne deg på at selv om det er vondt og vanskelig nå så vil det ikke alltid være slik. Det kommer til å bli bedre!

Det å få lyst til på flykte og starte på nytt forstår jeg godt er en befriende tanke for å stå frem som trans kan jo være en krevende prosess med mye frykt for hva de rundt oss vil tenke og mene. Mest sannsynlig vil nok de fleste være mest støttende men det er ikke så rart at du er usikker på hvordan andre vil reagere på dette.

Jeg syns du forklarer godt og har god forståelse av det som er vondt for deg og jeg lurer på om du har noen du kan dele disse tankene med? Det å bære på alt helt alene kan jo bli både ensomt og tungt.

Jeg vil råde deg til å be om samtale hos helsesykepleier i første omgang. Der kan du si det du sier til oss. Det finnes også nettsider hvor du kan lese deg opp og få råd og veiledning rundt kjønnsidentitet og få informasjon om andres erfaringer.

Jeg legger også ved noen artikler til deg som kan være til god hjelp for deg å lese.

Ønsker deg alt godt og at du får det bedre snart.

Du er god som gull!

Hilsen psykiatrisk sykepleier