Det føles umulig å ha en positiv tankegang og jeg har falt i et sort hull.

Jente, 17

Hei. Jeg har begynt å slite veldig mye mer nå. Det føles umulig for meg å ha en positiv tankegang og jeg har falt i et sort hull. Jeg har ikke en pappa. Han døde når jeg var 13 og drakk mye i oppveksten min og han og mamma ble skilt når jeg gikk på barneskolen og en del av tiden før han døde var han mye på sykehus så jeg kan ikke akkurat si jeg savner akkurat han, men skulle mer ønske jeg hadde noen. Alt blir mye tyngre nå og jeg klarer ikke gå gjennom skoledagen uten å skulle ønske jeg bare kunne gjøre meg selv usynlig eller ihvertfall bare forsvinne. At jeg har skrevet litt om dette før her hjalp ikke. Jeg får beskjed om at jeg kan velge å ikke dyrke behovet etter en pappa. Dere sier det er mange barn som ha måttet lære seg å leve uten en pappa, som jeg skjønner. Jeg er ikke den eneste uten en, men uansett hvor klar over jeg er at ting alltid kommer til å være sånn som de er og ingenting forandres, klarer jeg ikke tenke. Alt går i svart og jeg vil ikke mer. Jeg vil bare ha pause

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei,

Så fint at du kan skrive til oss om hvordan du har det og savnet etter en pappa. Det forstår jeg godt. Det er noen som mangler i livet ditt og det er sårt.

Jeg forstår at du har det veldig tungt nå, du er fylt av tunge og triste tanker, som en ond sirkel, som er vanskelig å komme ut av.

Det som ofte skjer når vi blir deppa, er at tankene blir urealistiske og det er lett å se alt igjennom gråe og triste «briller». Det er et vondt sted å være og mange trenger hjelp for å komme seg ut av det som kanskje er en depresjon.

Øv deg f.eks. på å skrive ned de negative tankene og finne "motargumenter" mot de negative tankene (selv om du ikke tror på dem i begynnelsen).

Ingen kan tenke positivt hele tiden, det er ikke et mål. Ved å tåle å stå i det vonde og det triste, og tørre å vise andre sin sårbare side, det er da det kan skje endringer.

Det å være fysisk aktiv og ha sosial omgang med mennesker som gjør deg godt, er beskyttende for psykiske vansker. Det å bli passiv og isolere seg kan ofte gjøre ting verre.

Siden du ikke har en pappa, blir det kanskje ekstra viktig å pleie de relasjonene du har, gjør de gode og nære.

Du burde ikke finne deg i å ha det så vondt og vanskelig. Livet kan også være godt og fint, hvis du bare gir det en sjanse.

Jeg vil råde deg til å kontakte noen med en gang som du kan få hjelp hos. Du har flere alternativer til hvem du kan snakke med. Dersom du klarer å åpne deg for mamman din, så er det veldig bra.

Dersom du synes det er lettere å kontakte noen utenfor familien i første omgang så kan du enten kontakte helsesykepleier på din skole eller HFU, helsestasjon for ungdom . De er vant til å snakke med ungdom om det meste. Du kan også ringe for å snakke med noen voksne på Kors på halsen eller Alarmtelefon for barn og unge

Jeg vil anbefale en liten film om depresjon, trykk her.

Har lagt ved noen artikler som jeg håper kan være til hjelp.

Jeg ønsker deg alt godt og lykke til!

Vennlig hilsen

Psykiatrisk sykepleier i ung.no

Besvart: 25.8.2023