Har sommerfugler - er det angst? Vil ha vekk følelsen og trenger hjelp

Hei du!

Det er fint du tar kontakt.

Dette kan absolutt høres ut som angstsymptomer. Det er godt dokumentert (og de fleste har også personlig erfaring med dette) at det er en sterk kobling mellom hjerne og tarm. Dette kan føre til litt ulike symptomer i mage/tarm litt utifra hvor mye angst/ubehag man har og også hvor sensitiv man er for ubehag i mage/tarm. Du har helt rett i at "sommerfugler" (som ofte blir betegnet som noe gøy og spennende - som f.eks når man er forelsket eller er spent på noe som skal skje) egentlig er uro/lett angst. Det høres vanskelig ut å ha sommerfugler hele tiden.

Det kan godt hende at fokuset ditt på "har jeg angst" og at du kjenner mye etter fører til mer angst/sommerfugler. Det kan være lurt å øve seg på å la kroppen være i fred - det som skjer det skjer og så være mer tilstede i situasjoner og relasjoner rundt deg. Dette er ikke så lett i starten men det kan ofte gå bedre etterhvert. Jeg ser også at du er opptatt av pusten og at du føler du ikke får luft. Dette vil jeg også råde deg på det sterkeste å ikke styre så mye med. Husk at vi mennesker kan sove på natten helt uten å ofre pusten en eneste tanke - med andre ord så fikser kroppen pusten helt fint selv. Det kan for mange bli en vond spiral dersom man blir mye opptatt av pusten og å "passe på" at man får "nok" luft. Dette fordi man da vil kjenne at det føles ut som det blir tyngre å puste (uten at det egentlig er sant eller farlig - det handler bare om økt angst) og så vil man også få "bekreftet" at det er noe "galt" fordi man kjenner at det kjennes tungt å puste. Så forsøk å bare la pusten din være i fred - du trenger ikke passe på den i det heletatt. Den ordner seg selv.

Det høres også ut som at du kan trenge hjelp og få noen å snakke med. Det at du har angst trenger ikke foreldrene dine nødvendigvis å vite - men jeg vil også nevne at det ofte er veldig lurt at foreldre vet slike ting for ellers har de ikke peiling på at de har et barn/ungdom som trenger hjelp og det blir dumt for alle for da får ikke du hjelp/støtte og de får ikke mulighet til å gi hjelp/støtte. Dersom det er viktig for deg at de ikke skal vite noe så kan du gå til helsesykepleier og fortelle om at du har mye på hjertet men ikke ønsker at foreldre skal vite - så kan helsesykepleier fortelle om hva hun/han må fortelle videre eventuelt og hva som kan bli mellom dere - så kan du vite om dette før du velger å åpne deg.

Jeg ønsker deg alt godt og masse lykke til.

Med vennlig hilsen psykologen