Beskriver å slite med noe som kan minne om agorafobi.

Hei

Så bra du skriver hit til oss her i ung.no!

Jeg kan ikke diagnostisere dine angstplager her over nettet da dette mediet ikke er egnet for slike vurderinger. Men det jeg kan si er at Agorafobi ikke bare handler om angst for steder med mange mennesker og angst for å ikke kunne unnslippe det.

Du skriver her at du er redd for for bestemte situasjoner (heis, fly) og at du har angst for at noe skal skje der (at du skal bli sittende fast eller dø der). Det mener jeg kan minne mye om agorafobisk angst.

Jeg skal fortelle deg litt om denne typen angst og komme med noen råd til deg. De fleste mennesker med agorafobi har også panikklidelse, og problemene innledes vanligvis med at personen opplever et brått og skremmende panikkanfall. Typiske kjennetegn er:

• angst for å bli «fanget» på bestemte steder der det er liten mulighet til flukt og assistanse
• angst for at en på dette stedet vil rammes av panikk
• angst for at dette igjen vil utvikle seg i en katastrofal retning, ved at en blir alvorlig syk, besvimer eller utsettes for ydmykende opplevelser

Angsten kan komme gradvis og begrense mulighetene til trygt å bevege seg utenfor hjemmet. Ofte innledes problemene med et opprivende angstanfall i en butikk eller på en buss, før angsten sprer seg til andre situasjoner. Du kan lese mer om hva som skjer under et panikkanfall i notatet Angst – en alarmreaksjon.

Agorafobi kan deles i tre hoveddeler: angst for bestemte situasjoner, angst for angsten og angst for at noe katastrofalt skal skje.

• Angst for bestemte situasjoner: Eksempler på situasjoner som mennesker med agorafobi gjerne vil unngå er å være alene; folkemengder, gater og torg; stå i kø; sitte i en stol hos frisør eller tannlege; kjøre gjennom tunneler og over broer; offentlige transportmidler som buss, trikk, tog eller fly; lukkede offentlige møtesteder som kirker, heiser, kinoer, restauranter, butikker og venterom.
• Angst for angsten: Angst er en smertefull tilstand. Det er ikke rart at man frykter kroppsfornemmelser som varsler sterk angst. Denne «forventningsangsten» bidrar til å utløse panikk. Som nevnt er det vanlig å være plaget både av agorafobisk angst og opprivende panikkanfall.
• Angst for katastrofer: Når angsten er der, kan en plages av tanker om hjerteanfall, besvimelse eller illebefinnende; tap av kontroll, bli gal, skrike høyt og forårsake en scene; dumme seg ut og miste andres respekt, bli avvist eller utstøtt; bli syk og dø.

Men heldigvis finne det hjelp for alle typer angst, også det du sliter med av angst og mulig agorafobi. Jeg skal gi deg noen råd men mitt hovedråd til deg er at du snakker med noen om det du sliter med av angst og unngåelse. Snakk med dine foreldre og helsesykepleier, enten på skolen din eller ved nærmeste helsestasjon for ungdom. Dine foreldre kan ta deg med til fastlegen din og legen din kan så henvise deg til BUP for utredning og angstbehandling dersom dere samme finner ut at du har behov for det.

Vis de du snakker med det du har skrevet her til oss i ung.no eller skriv noen flere notater om det du sliter med av angst og vis så dette til de du snakker med. Da vil de bedre forstå hva du sliter med og lettere kunne hjelpe deg slik at du får det bedre med deg selv på sikt.
Begynn med å stille deg selv spørsmålet: hvordan ville det vært dersom du ikke lenger trodde på katastrofetankene? Hva hvis du ikke brukte noe tid på katastrofetankene, men bare så dem som forbipasserende tanker du ikke trengte å engasjere deg i?

Hva om du ikke trengte å grue deg så mye til å gå ut? Å være utendørs uten forberedelse eller mestringsstrategier kan oppleves helt umulig å gjøre på egenhånd. Heldigvis finnes det terapeuter som kan møte deg utendørs og hjelpe deg med akkurat dette. Dette kan helsesykepleier, legen din og BUP hjelpe deg med.

Før du begynner å bevege deg mer fritt ute, er det nyttig å bli bevisst hvor mye tid du bruker på bekymring og trusselmonitorering, og hvordan disse prosessene påvirker deg.

Når du hele tiden har oppmerksomheten rettet mot angsten og katastrofetankene, opprettholder du følelsen av at du er i fare. Ved å bruke mindre tid på bekymring og monitorering av angst og av fare i omgivelsene, vil du kunne få en mer normal opplevelse når du beveger deg ute. Du vil ikke hele tiden opprettholde opplevelsen av å være i fare. Å øve på å bruke oppmerksomheten og tankene mer bredt, i stedet for at de holdes fastlåst på katastrofetanker og symptomer, vil over tid føre til at du kan tenke på andre ting når du er ute, og at du blir mindre opptatt av angsten.

For mange kan det også være nyttig å teste katastrofetankene. Det kan du gjøre gjennom gradvis å unngå mindre, samtidig som du legger vekk mestringsstrategiene steg for steg. På den måten får du hentet erfaringer med at det du frykter faktisk ikke skjer. Slik vil katastrofetankene gradvis begynne å føles mindre viktige.

Så snart du begynner å erfare det ikke skjer noe farlig når angsten kommer utendørs, begynner angsten for angsten å slippe taket. Du får erfaring med at det verste med angsten egentlig bare er at den skaper et midlertidig ubehagelig. Et ubehag som regulerer seg selv ned igjen ganske raskt hvis det ikke blir opprettholdt gjennom katastrofetanker og unngåelse.

Dette er nyttig å tenke på når du får sterk angst:
•Du har en normal reaksjon, men i feil situasjon.
*Anfallet er ikke farlig. Du kommer ikke til å miste kontrollen, blir verken gal eller syk.
•Du skal tenke på hva som skjer i kroppen din eller hva som faktisk skjer rundt deg, og ikke hva du frykter skal skje. Du skal la redselen komme og gli over uten å kjempe imot.
•Du skal puste jevnt og rolig med magen. Trekk pusten helt ned til under beltestedet og hold inne 4-5 sek. før du puster langsomt ut igjen. Det hjelper også å puste inn og ut noen ganger i en papirpose.
•Du skal fortsette med det du har holdt på med når anfallet har avtatt.

Jeg håper at mine tanker og råd er til hjelp for deg og håper at du snakker med noen slik jeg har anbefalt deg her. Legger ved noen artikler her til deg som jeg tror kan være til god hjelp for deg. Ønsker deg masse lykke til videre!

Med vennlig hilsen Spesialist i Psykisk Helse, ung.no