Er bekymret for livet mitt, overgang fra BUP til DPS ble mildt sagt hard.

Hei, jente på 18 år!

Det var uheldig å høre at du ikke syns at overgangen fra BUP til DPS har gått bra. Det at du blir fulgt opp av AAT nå handler nok om at de rundt deg ser at du ikke har det bra - men jeg forstår det sånn at du ikke synes at dette hjelper.

Det er vondt å høre at du er redd for ditt eget liv. Dette sier meg noe om hvor tungt du har det for tiden. Det er veldig viktig at du ikke skader deg selv eller forsøker å ta ditt eget liv - selv om det føles uutholdelig nå så vil ikke denne følelsen vare.

Jeg tenker at du må si rett ut til til AAT om at du er redd for å ta ditt eget liv og at du sliter veldig. Jeg ser at du skriver at du "advarer" (i hermetegn) og vet ikke hvordan du har advart. Det er viktig at du forteller rett ut hvordan du har det. Dersom foreldrene dine ikke er bekymret så har de nok ikke forstått hvor tungt du har det. Det er lurt om du sier rett ut til dem også at du er redd for ditt eget liv. Du trenger å ha noen rundt deg nå som kan støtte deg - du kan ikke stå i dette alene.

Du kan ringe til Hjelpetelefonen på telefon 116 123 når som helst for å snakke om hvordan du har det. Det er også mulig å få tak i legevakten når som helst og hvor som helst i landet, de har telefonnummer 116 117.

Det er viktig at du husker på at ingen tanker, følelser eller situasjoner varer evig. Det er svært viktig at du ikke tar ditt eget liv. Den smerten du kjenner nå vil ikke vare. Du må hjelpe de andre til å hjelpe deg ved å si rett ut hvordan du har det. Det kan være aktuelt å f.eks drøfte andre oppfølginger enn AAT (f.eks innleggelse) ved behov. Dette kan dine behandlere hjelpe deg med å finne ut av.

Ønsker deg alt godt og lykke til. Ikke gi opp!

Med vennlig hilsen psykologen