Er det normalt å være redd seg selv og ikke orke mer av livet sitt?

Hei du!

Dette hørtes tungt ut - det høres ut som du har en vanskelig periode nå der nesten alt kjennes vanskelig ut. Sånn er det veldig vanskelig å ha det.

Du spør om det er normalt å være redd for seg selv, ikke orke livet sitt og føle at livet ødelegger seg selv når man bare prøver på en liten ting. Hva som er normalt og ikke er et stort spørsmål ettersom det er er veldig mye som er normalt og felles for mennesker - så det er nok lettest å si at de følelsene du kjenner på kan nok mange kjenne på i vanskelige perioder i livet. Samtidig så er det ikke normalt at man skal måtte ha det sånn over tid. Da er det viktig at man tar kontakt med noen som kan hjelpe med å komme ut av den vanskelige spiralen.

Du forteller ikke hva det er som har skjedd eller om det har skjedd noe som gjør at du har det sånn. For noen så kan det være flere ting som hoper seg opp over tid (for eksempel relasjoner til de man er i familie med, venner, skole, kjæreste/forelskelse) eller andre ting som f.eks at man er redd for fremtiden eller har opplevd noe vanskelig på en eller annen måte. For andre igjen så kan det være det ikke handler om noe spesielt men at man rett og slett har kommet inn i et vanskelig spor der man f.eks sover dårlig og så spiser dårlig og så blir i tungt humør og så strever med å være sosial og så igjen strever med å være i aktivitet - at det rett og slett baller på seg. Uansett hva det er som ligger bak for din del så er det lurt å ta tak i det sammen med noen andre slik at dette kan bli snudd.

Du kan ta kontakt med helsesykepleier på skolen din for å få hjelp til hva du bør gjøre videre. Det er gratis å gå dit og det er gyldig fravær. Det er også lurt å snakke med foreldre, lærer eller andre voksne man stoler på for å få råd og hjelp. Dersom du har behov for oppfølging/hjelp hos BUP/psykolog så kan du og foreldre ta kontakt med fastlegen for henvisning dit. Det viktigste nå er at du ikke trenger å gå rundt å tenke på dette alene - det er viktig at du deler med noen voksne som kan hjelpe deg.

Ønsker deg alt godt.

Med vennlig hilsen psykologen